Karakterkort på jobben og alle slags Nøkkelindikatorer (KPI) florerer. Hvorfor er vi så henfalne til tallmagi?
KOMMENTAR: Jan Ketil Arnulf om ledelse
Mediene melder om bedrifter som innfører “karakterkort” for ansatte. Når jeg blir spurt om dette er bra eller dårlig, svarer jeg at det er verken eller. Det er først og fremst uttrykk for en alarmerende tro på tallmagi.
Blir du provosert av karakterkortene, så tenk at vurderinger av innsats og trynefaktorer bestandig har eksistert. Det er både rasjonelt og irrasjonelt. Enhver leder merker seg samarbeidsvillige, dyktige og talentfulle medarbeidere. Folk flest styrer unna kolleger som antakelig er kommet på feil plass.
Hvorfor karakterer på jobben?
Det har aldri vært feil eller forbudt å merke seg forskjeller i talent og innsats, heller ikke å lage seg notater om dette. Så hvorfor karakterkort? Ordet er en oversettelse av “scorecard” og er klassisk industritankegang, der kvaliteten på prosesser og produkter sjekkes mot kvalitetsstandarder.
Det kan man sikkert gjøre med folk også. Rekrutteringsprosesser blir mye bedre hvis man sammenlikner folks tester og prestasjoner med etablerte standarder. Magefølelsen er dokumentert upålitelig.
Verktøy for å ta seg godt ut
Men her er problemet: Der det ikke foreligger etablerte standarder, er måletall og karakterkort først og fremst et verktøy for at lederen skal ta seg godt ut.
Ti år tilbake publiserte jeg en studie som dokumenterte at ledere kan skade forretningen gjennom iherdig oppfølging av måltall fra konsulenter. Tallene blir en erstatning for å tenke selv. Man kjøper konsulentens påstander om årsak og virkning, og slutter å reflektere rundt sammenhengene. Det som måles er ikke nødvendigvis styrt – det må være gjennomtenkt også.
Smiler hele veien til banken
Ledere kjøper ikke bare klær som får dem til å se riktige ut, men også ord og måltall som får dem til å virke smarte - så lenge ordene er på moten.
Management-moter går i regelmessige bølger på ca 4 år og konsulentene smiler hele veien til banken.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Dagsavisen 20. januar 2014 under vignetten "Tett på".