For tradisjonelle sosialister er formue tyveri, for næringslivsorienterte belønning for innsats. Men formuesskatt og et falskt nullskattyterbegrep kan svekke enigheten om høyt skattenivå som velferdsstaten hviler på, skriver Ole Gjems-Onstad.

DEBATT: Ole Gjems-Onstad om formuesskatt

Det høye norske skattenivå krever en rimelig grad av konsensus og en relativt redelig argumentasjon. På kort sikt kan man true skattebetalerne til å slutte opp om systemet ved å true med strenge sanksjoner, tilleggsskatt, fengsel med videre. Men på litt lenger sikt blir skattebetaleren velger. Da blir et høyt skattenivå «frivillig», det må ha oppslutning blant velgerne.

Blir systemet for provoserende og begrunnelsen uryddig, splittes velgerne. De som skulle mene noe annet, har ikke fått med seg at Frp nå har finansministeren.

Den mest kontroversielle del av norsk beskatning er nå formuesskatten. For de mer ortodokse på venstresiden er det naturlig at velstående mennesker protesterer mot den. Eiendom skyldes utbytting. Hvilken tyv liker å bli tatt på fersk gjerning og fratatt byttet?

En talende illustrasjon av denne klassiske sosialisme ble illustrert i en annonse som angrep Olav Thon da han annonserte sin støtte til Frp.

Fire ansatte hos Thon stilte seg bak utsagnet: «Det er vår svette som har gjort deg rik.»

Overfor den type fremmedgjorthet – og utakknemlighet overfor de arbeidsplasser Thon har skapt – vil ethvert argument om hard formuesskatt være bortkastet, og en sats på under 100 prosent blir for lav.

Uansett hva man måtte mene om Thons forkjærlighet for Frp, var det heller ikke vanskelig å gjenkjenne velkjente forsøk på politisk sensur.

I en stor reportasje om formuesskatten valgte Aftenposten å oppgi ligningstall for formue under bilde av en professor fra NHH som uttalte seg.

Den aktuelle professor hadde, kanskje «heldigvis», null i formue. Dermed ville muligens Aftenposten få frem at han ikke var besmittet av en bakgrunn som utbytter.

Ikke bare blandet en stor norsk avis private data med faglige uttalelser, men den bestyrket også en holdning der formue er noe mistenkelig som kan svekke ens troverdighet som samfunnsdebattant.

Man kunne sikkert finne adskillige som tenker at det er best at de som underviser i verdiskaping ved våre handelshøyskoler, ikke har bygd seg opp formue. Da er man ren og ikke inhabil i en debatt om formuesskatt.

Det ville nok være en temmelig fremmed tanke at slike holdninger kunne belønne middelmådighet. Og lykke til med å finne en «habil» fagperson til å si noe om merverdiavgift.

Det er galt – og ofte mot bedre vitende – når det stadig gjentas at formuesskatt motvirker nullskattytere. Ingen stor næringslivseier kan være nullskattyter ut fra de velkjente hovedprinsipper for norsk beskatning.

Den siste skattereformen hviler på den grunntanke at arbeidstagere og aksjonærer skal beskattes omtrent likt. Arbeidstageren har maks marginalskattesats 47,2 prosent. Aksjonærens skattesats er maksimalt 46,71 prosent. Det tallet når man ved først å ta hensyn til den indirekte beskatningen av aksjonæren gjennom selskapets beskatning på 27 prosent. Deretter skattes aksjonæren med inntil 27 prosent på de 73 gjenværende prosent som kan utdeles.

Det er useriøst når stortingsrepresentanter og fagfolk argumenterer med begrepet nullskattyter om personer med store aksjeposter. Det er politisk retorikk som kan lure folk flest, men den som snakker, vet at man hopper over den indirekte aksjonærbeskatning som et samstemt storting har lagt til grunn.

Et høyt skattenivå avhenger av en nokså bred oppslutning.

En kollega av meg sa: «Du tar helt feil hvis du tror norske politikere legger vekt på at kanskje 500 rikinger sutrer over formuesskatten.» Men kloke politikere, og dem får vi håpe vi har, burde lytte til at så mange av dem som skaper arbeidsplasser i dette landet provoseres så sterkt av formuesskatten. De virkelig rike har hele tiden det valg at de kan flytte. Det har enkelte gjort, uten at ledende politikere har tatt til seg hvor uheldig det er. Men hvem bryr seg om at utbyttere drar sin vei?

Det kan ikke gjentas for ofte: Norge er blant de virkelig få land i verden som ikke har tatt et endelig oppgjør med den gammeldagse og statiske sosialisme som formuesskatten representerer. Man gjør det ikke bedre ved å fornærme skaperne av norske bedrifter ved å slenge etter dem skjellsordet nullskattyter og benekte de milliarder de indirekte betaler i skatt gjennom sine selskaper – i absolutte tall skyhøyt mer enn noen av deres ansatte bidrar med til vår alles velferdsstat.

 

Referanse:

Artikkelen er publisert som kronikk i Dn.no 18. februar 2014.

 

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på