Formuesskatt og Pikettys franske skattemodeller er en blindvei om vi skal legge grunnlaget for en sterk norsk økonomi, hevder Ole Gjems-Onstad.

KOMMENTAR: Gjems-Onstad om Piketty og norsk skatt

Skattedebatten vinnes av den som setter premissene. Derfor lovprises den franske økonomen Thomas Pikettys voluminøse, men ujevne bok Capital in the Twenty-First Century av dem som vil at skattepolitikk bare skal dreie seg om utjevning, ikke verdiskaping.

Lesingen av Pikettys 655 sider bringer tanken hen på den enøyde kjempen Polyfemus i Odysseen - et litterært symbol på den som bare kan se tingene fra én side. Man kan ikke argumentere med en enøyd, men bedre gjøre som Odyssevs: Komme seg bort!

Den enøyde kjempen

En jurist lik undertegnede kan bare i begrenset grad vurdere Pikettys datainnsamling og hovedtese om at kapitalen igjen er i ferd med å bli skjevt fordelt. Men bokens siste 100 sider med forslag til tiltak, særlig innen skatt, er mer et kampskrift enn en akademisk fremstilling.

En rekke andre steder er Piketty også så skjev at det også svekker troverdigheten til det jeg ikke kan vurdere.

Som en indignert opptakt trekker Piketty frem streikeuroen i Marikana i Sør-Afrika i 2012 - i hans ord politivold med 34 drepte arbeidere til fordel for internasjonal storkapital i London. Men de fleste husker vel det som raskt bekreftes på nettet: Fagforeninger kjempet mot hverandre, det er uklart hvem som skjøt hvem osv. Hvordan er databruken til en person som så ensidig fremstiller en uklar hendelse?

Emosjonell omtale

I en av Pikettys tallrike emosjonelle omtaler av skjev verdifordeling sier han at «It is not right for individuals to grow wealthy from free trade and economic integration only to rake off the profits at the expense of their neighbours. That is outright theft.» (s 522). Her gjengir Piketty nærmest ordene til den franske anarkisten Perre-Joseph Proudhon: Property is theft (som ofte er tillagt Marx) fra 1841 - bare 173 år siden! Tilhører man denne tradisjonen, kan man visst tilgis hva som helst.

Nobelprisvinneren Paul Krugman, sa i New York Times at Pikettys bok «will be the most important economics book of the year - and maybe of the decade». En tidligere norsk Ap-statsråd skrev i Morgenbladet at Piketty helt sikkert vil få Nobelprisen.

Piketty begeistrer

I Norge har tilhengere av formuesskatt kastet seg over Pikettys forslag om en global formuesskatt. Men Piketty gjør seg selv nyere og mindre provinsiell enn han er. Nærmest som en sidebemerkning viser han til at Frankrike anvender en satsstruktur for formuesskatt lik den han foreslår globalisert: Vive la France!

Pikettys norske begeistrede har i liten grad trukket frem hans forslag om en 80 prosent inntektsskatt. De fleste innser vel at dette er så reaksjonært og så fransk at det ville svekke Pikettys anseelse. Piketty er faktisk kjent for å tilhøre de få fagpersoner som argumenterte for Hollandes 75 prosent inntektsskatt.

Piketty hopper helt over at verden forøvrig i flere tiår konsekvent har forsøkt å komme bort fra veldig høye skattesatser fordi det gir dødvekttap i økonomien. Borte er også at Frankrikes er et trist internasjonalt eksempel på hvordan et land ikke bør ordne sine offentlige finanser.

Misbrukes i norsk skattedebatt

Store økonomiske forskjeller kan utvilsomt skape betydelige spenninger i et samfunn. Men for eksempel Skandinavia er ikke der, og Piketty misbrukes i norsk skatte- og fordelingsdebatt.

Aggresjonen i amerikansk politikk kan derimot delvis skyldes uvirkelige lønns- og formuesforskjeller. Motstanden mot en anstendig minstelønn synes også rasistisk, på samme måte som et uhyre omgripende fengselssystem som botemiddel mot fattigdom og underutdannelse.

Med dagens globale konkurranse- og sikkerhetsmessige utfordringer blir det galt å følge Pikettys tese om at alt gjelder fordeling. Vekst og økonomisk styrke er viktig - for alles velstand og trygghet. Men i den sosialistiske visjon er veksten intet å takke for - tyveri!

Drukner i lange tidslinjer

Piketty kan også ha mistet vekstperspektivet fordi han drukner i lange tidslinjer. Ser man økonomien over mange hundre år, vokser den. Det blir en slags automatikk. En verdenskrig eller to forstyrrer, men så tar det seg opp igjen. Det er så lett å glemme at underveis tas en rekke beslutninger av de verdiskapere vi alle er så avhengige av.

I det oljemette Norge er det så lett å ta over Pikettys perspektiv. Den eneste politiske oppgave vi har er fordeling. Med en slik grunnholdning til økonomi er veien til formuesskatt kort; det er nærmest bare en tilbakeføring av kapitalistenes tyveri. For dem som vil legge grunnlaget for en sterk norsk økonomi i fremtiden, er formuesskatt og Pikettys franske skattemodeller derimot en blindvei.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kronikk i dagens Næringsliv 8. september 2014.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no Du kan også bruke kommentarfeltet nedenfor.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på