Ledere leder ikke alltid medarbeidere. Noen ganger leder de først og fremst sine egne sjefer, skriver Jan Ketil Arnulf.
KOMMENTAR: Jan Ketil Arnulf om ledelse
Hvem leder egentlig ledere? Skillet mellom styring og ledelse innebærer at ledere kan - og bør - lede langt flere mennesker enn de på lønningslista.
Man er bare «sjef» for de ansatte, men alle som lar seg påvirke, kan «ledes». Dette er befriende fordi handlingsrommet utvides og skremmende fordi ansvaret øker.
Ledelse, i betydningen «å få noen til å gjøre noe de ellers ikke ville gjort, og like det» kan anvendes overfor andre kolleger i organisasjonen.
Ledelse uten grenser
Man kan påvirke, lage samarbeid, lagånd, kreativitet ... det stopper ikke der - man kan også påvirke kunder, leverandører, samarbeidspartnere og endog myndighetene.
Aker Solutionssaken for noen år siden er et paradetilfelle. Røkke påvirket regjeringen til samarbeid omkring satsing på industriell utvikling. Det er i og for seg ikke så uvanlig. Kunststykket kom etter den såkalte «skandalesaken» med bråk i styret der alle synsere mente at «Røkkes omdømme var skadet for alltid». Et år etter var stormen stilnet.
Ledelse kjenner ikke samme grenser som styring. Organisasjoner er ikke pyramider, men åttetall med topplederen på det tynneste punktet.
Både i den lille sekken øverst og i den store sekken under finnes mennesker som kan ledes. Man kan nemlig lede oppover.
Alle har en sjef
Alle har en sjef, og sjefene er en mindre og mer overkommelig gruppe å lede enn medarbeiderne. Så lenge lederen kan få styret til å «ta beslutninger de ellers ikke ville tatt, og like det», tar lederen seg godt ut og har makten på sin side.
Det er nyttig og reduserer behovet for ledelse nedover. Mange organisasjoner er preget av en distansert toppleder som stort sett leder oppover og anvender makt overfor mellomledere som leder nedover.
Lesere som lurer på hvordan noen ledere blir sittende tross miserable relasjoner nedover kan finne noen forklaringer i «oppoverledelse».
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Dagsavisen 24. november 2014.