Er andre eiere bedre rustet til å utvikle Flytoget videre? Det er det strategisk viktige spørsmålet for både Flytoget og staten, skriver Tom Colbjørnsen.

KRONIKK: Tom Colbjørnsen om statlig eierskap

Statlig eierskap begrunnes ofte med behovet for å ivareta spesielle samfunnshensyn.

I syv selskaper har imidlertid staten kun til formål å maksimere verdien av sine investeringer. Det gjelder blant annet Flytoget, Mesta og Entra.

Staten pålegger ikke disse selskapene spesielle samfunnsoppdrag, men stiller dem fritt til å prioritere langsiktig verdiskaping og konkurransekraft. Staten skal agere som enhver annen kapitalist.

Det er bred politisk enighet om hvordan staten skal opptre i rollen som rent forretningsmessig eier. Blant annet kan staten vurdere å selge seg ned dersom dette kan fremme selskapenes industrielle og kommersielle utvikling.

Salg av statens selskaper

Både Solbergregjeringens og Stoltenberg II - regjeringens eierskapsmeldinger poengterer dette. Det oppstår likevel ofte politisk uenighet når spesifikke selskaper vurderes solgt. Nå gjelder det Flytoget.

Salg av forretningsorienterte selskaper reiser både finansielle og strategiske spørsmål. Finansielt handler det mest om å finne riktig pris. Strategisk er spørsmålet om staten bremser selskapets utvikling, og om det finnes alternative eiere som kunne tjent selskapets formål bedre.

De strategiske spørsmål

Det strategiske aspektet ved salg av selskaper kan illustreres med de endringer som investorselskapet Ferd nettopp har foretatt i sin selskapsportefølje.

Ferd har solgt seg ut av alle ventureselskaper og konkludert med at det er best som eier når det kan investere minst 100 millioner, og helst mye mer.

Johan H. Andresen skriver i Ferdmagasinet at « … Ferd ikke lenger var den beste eier for disse (venture) bedriftene», og at Ferd ikke lenger « … kunne stille opp med kompetanse og nettverk for mange små bedrifter, slik en god eier burde». Investeringsdirektør Tom Erik Myrland legger til: «Ferd skal bare være eier av et selskap så lenge man ikke ser at andre vil være en bedre eier».

Fire typer eierfortrinn

Begrepet eierfortrinn er et samlet uttrykk for de unike ressurser som en eier kan tilføre et selskap, og som kan øke selskapets verdi. Den strategisk riktige eieren er den som har flest eierfortrinn.

En praktisk anvendelse av denne tilnærmingen er den såkalte Goold og Campbell - modellen, som grupperer eierfortrinn i fire kategorier.

  • 1. Unik styringskompetanse. Eier kan ha unike egenskaper hva gjelder å utfordre selskapets styre og ledelse, sette krevende resultatmål, følge resultatene opp, sette sammen et optimalt styre, bidra med kapitalanskaffelser, og føre en optimal utbyttepolitikk. Næringsdepartementets eierskapsavdeling har ord på seg for å være både kompetent og profesjonell. Spørsmålet som likevel må stilles er om det finnes eiermiljøer som kunne gjort en enda bedre jobb.
  • 2. Samarbeidsgevinster mellom selskapene. Eier kan tilrettelegge systemer og policy på tvers av selskapene som inngår i eiers portefølje, og gjøre det enklere å ta ut synergier og innføre standardiserte løsninger. For eksempel kan felles IKT-arkitektur redusere kompleksitet. Staten har hatt ulik suksess med samarbeid på tvers. Direktoratet for forvaltning og ikt (Difi) presser på for å innføre felles løsninger, samtidig som Nav fortsatt har 12 ulike it-systemer med 340 undersystemer.
  • 3. Ressursdeling. Eier kan tilrettelegge fellesfunksjoner for selskapene innen regnskap, HR, økonomistyring, spisskompetanse og personalpolitikk. Dette reduserer de enkelte selskapenes kostnader til slike oppgaver. Staten har felles personalhåndbok og bevilgningsreglement. Disse gjelder imidlertid for forvaltningen, og ikke for selskapene som staten eier. På etatsnivå er det mer bruk av felles ressurser.
  • 4. Konsernutvikling. Eier kan kjøpe og selge selskaper, og dermed skape nye samarbeidskonstellasjoner og allianser. Staten har imidlertid ikke tradisjon for å operere som et samlet konsern. Eierskapet til statens selskaper er spredt på flere departementer. Mange av selskapene som staten eier, fungere imidlertid som dynamiske konserner. Posten Norge kjøper opp internasjonale spedisjonsselskaper for å kunne etablere et internasjonalt konkurransedyktig leveransenettverk. De enkelte foretakene som inkluderes i konsernet får eksklusiv tilgang til et unikt og kostnadseffektivt logistikksystem som stadig utvides.

Hva bør Staten selge?

Staten bør vurdere å selge seg ut av selskaper hvor andre eiere har større fortrinn. Et statlig nedsalg vil både øke de aktuelle selskapenes verdiskaping, og frigjøre midler som staten kan anvende til alternative formål.

Staten kan investere i selskaper hvor dens eierfortrinn kommer mer til nytte, eller midlene kan investeres i selskaper som ivaretar viktige samfunnshensyn, og gjøre det mulig å ivareta disse på en bedre måte. Alternativt kan midlene plasseres i fond, og eksponere staten for lavere risiko enn det som følger med å investere i enkeltselskaper, spesielt i enkeltselskaper der staten har få fortrinn som eier.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kronikk i Dagens Næringsliv 5. november 2014. Bildet viser Næringsminister Monica Mæland. (Foto - Christine Spersrud Haug/Nærings- og fiskeridepartementet).

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no Du kan også bruke kommentarfeltet nedenfor.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på