Folk som deler kunnskapen sin med andre, er bedre rustet til nyskapning enn dem som holder ting for seg selv.
KOMMENTAR: Øyvind Kvalnes om ledelse
Adferdsforskning har de siste årene kommet frem til det Sokrates og Platon tenkte for godt over to tusen år siden: Mennesker er relasjonelle vesener og fungerer på sitt aller ypperste når de er rause med å dele kunnskap og erfaringer.
Den legendariske London-punkeren Joe Strummer var inne på det samme da han hevdet at «without people you are nothing».
Blant de skarpeste og mest ambisiøse studentene jeg underviser på BI, er de som tar mastergrad i finans og økonomi. Dette er unge folk som har satt seg mål om å nå helt til topps i næringslivet. Konkurransen om å få de beste karakterene er tøff. Dette preger også delings- og samarbeidsklimaet.
Hva får jeg igjen for det?
En student som kommer over en faglig nyttig nettside kan velge å fortelle medstudentene sine om den, eller skjule den. Ved å gjøre ressursen tilgjengelig for andre, svekkes det personlige fortrinnet som studenten har skaffet seg. Derfor er nok det mest vanlige utfallet at studenten holder kunnskapen for seg selv.
Han eller hun er oppflasket med forestillingen om homo economicus, det økonomiske menneske: Det rasjonelle for hver enkelt er å maksimere nytte for seg selv. «What's in it for me?» Ut fra denne antagelsen er kunnskapsdeling en uting, så lenge det ikke gir personlig gevinst.
Det som kan forekomme blant disse studentene, er at de kjøper og selger forelesningsnotater av hverandre. Det er tross alt en transaksjon som gir økonomisk mening.
De som hjelper hverandre
I dette miljøet av ambisiøse unge hjerner har jeg i det siste hatt kontakt med en gruppe som går mot strømmen og bevisst støtter og hjelper hverandre. Jeg arbeider med en bok om hjelpsomhet, og intervjuer personer som har ulike historier å fortelle om hjelp.
Disse studentene deler notater med hverandre helt gratis, og trer støttende til når noen blir hengende etter. De bruker av sin egen, dyrebare tid forut for eksamen til å gi oppmuntring og faglig hjelp hun som har vært syk, eller til han som nettopp har mistet faren sin.
Utsiktene til å hente ut personlig gevinst ved å stille opp for andre på denne måten, er liten. Likevel er dette den sosiale omgangsformen som disse studentene har valgt.
Siden de er finansstudenter skulle en forvente at de holdt nøye regnskap over hvem som bidrar med hva, og at enkelte kan ende opp med en takknemlighetsgjeld som de før eller siden må betale avdrag på. Slik ser det ikke ut til å være. Folk gir og tar imot hjelp uten at noen følger nøye med på balansen i det hele.
Mindre kreativitet når kunnskap skjules
I forskningen om læring og kreativitet i organisasjoner trekkes det et skille mellom deling og skjuling av kunnskap. Det er gjennomført en rekke studier for å undersøke hvordan henholdsvis kunnskapsdeling og - skjuling påvirker utviklingen i organisasjoner.
Mine BI-kollegaer Miha Skerlavaj, Christina G.L. Nerstad og Anders Dysvik har sammen med Matej Cerne bidratt til denne forskningen.
I artikkelen «What goes around comes around: Knowledge hiding, perceived motivational climate, and creativity» drøfter de hva slags konsekvenser det kan få for en organisasjon at medarbeidere skjuler egen kunnskap (Academy of Management Journal, 2014).
Konklusjonen fra undersøkelsen deres er at kunnskapsskjuling svekker arbeidsplassens kreativitet, innovasjon og ytelse (lenke til formidlingsartikkel). På individuelt plan kan den som lar være å dele kunnskap, ødelegge sine egne evner til å få ting gjort, fordi den manglende rausheten skaper mistillit.
Lys fremtid for kunnskapsdelerne
Ut fra denne forskningen burde studentene jeg har snakket med som deler kunnskap og erfaringer med hverandre, gå en lys fremtid i møte. Det er disse folkene næringslivet bør rekruttere inn i ledende stillinger. De har forstått verdien av å stille opp for hverandre, og innsett begrensningene i å oppføre seg i tråd med forestillingen om det økonomiske menneske.
Raceren som på død og liv skal ha karakteren A, og som lukker andre ute fra sin egen kunnskapsbase, stiller med et betydelig handicap i arbeidslivet. Dette er en person som mangler trening i å koble egen innsats sammen med andres, og forståelse for hva som kan utrettes gjennom samarbeid og felles løft.
Det er oppmuntrende å møte studenter som har skjønt gleden og nytten ved kunnskapsdeling. Arbeidsgivere har svært gode grunner til å jakte på akkurat dem.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel om ledelse i Dagens Næringsliv 9. februar 2015.