Hvis alle musikere, kunstnere, dansere også må være entreprenører, risikerer vi å få dårligere musikk, kunst og dans, skriver Anne-Britt Gran.
KOMMENTAR: Anne-Britt Gran om kreative næringer
På by:Larm 2015 handlet flere av seminarene om entreprenørskap. Formålet med BI-seminaret «Entreprenørskap meg her og entreprenørskap meg der» den 5. mars 2015, var å diskutere grensene mellom kunstner og kulturentreprenør.
Hva er kriteriene for å bli betraktet som entreprenør i det offentlige virkemiddelapparatet? Hvor hensiktsmessig er entreprenørskapsbegrepet i kultursektoren? (Les om "Ufrivillig entreprenørskap" i Ballade).
Her kommer mitt løsningsforslag.
Hva er egentlig en entreprenør? Og hva er en kulturentreprenør? Og hvorfor i all verden skal kultursektoren nå befolkes av entreprenører?
Leder og tilrettelegger for andre
Begrepet entreprenør kommer fra fransk og er sammensatt av ordene entre som betyr mellom og prendre som betyr å ta. Begrepet har historisk sett blitt benyttet om teaterorganisatoren, en som påtok seg å styre det som er mellom alle enkeltaktørene, en som fikk en oppsetning opp å gå. Vi kjenner denne begrepsbruken igjen fra entreprenøren i byggebransjen; han som styrer alt mellom arkitekten og alle håndverkerne.
På midten av 1800-tallet dukker begrepet opp i det engelske språket i betydningen business manager, hvilket er en som starter opp og gjennomfører et prosjekt/ en bedrift. En entreprenør er historisk sett en som leder andre, tar økonomisk risiko og tar ut utbyttet.
Historisk sett er en entreprenør nærmest det motsatte av et enpersonsforetak, og entreprenøren var heller ikke den kunstneriske aktøren, eller oppfinneren av produktet. Entreprenørens innovasjon lå fullt og helt på det forretningsmessige, organisatoriske og økonomiske området. Distinksjonen mellom oppfinner og entreprenør står stadig sentralt i teorier om entreprenørskap, som hos for eksempel nestoren J.A. Schumpeter.
Ligner ikke kunstneren egentlig mer på oppfinneren enn på den forretningsmessige entreprenøren? Er det ikke snarere ulike produsent- og managementprofesjoner som spiller entreprenørens rolle i kulturlivet?
Hva er en kulturentreprenør?
På bakgrunn av både begrepshistorien og entreprenørskapsteori, er det vanskelig å forstå hvorfor kultursektoren plutselig skulle ha et så voldsomt entreprenørskapspotensial. Kultursektoren er blant de minst interesserte i forretningsutvikling, kommersialisering og økonomisk vekst. Så hvor i all verden kom kulturentreprenøren fra?
Fremveksten av figuren «kulturentreprenør» må forstås på bakgrunn av noen større samfunnsendringer som fremelsket en entreprenørskapsånd, og en politisk satsing på kreative næringer i Europa. Av de store forandringene kan nyliberalismen på 1980-tallet nevnes og overgangen til et arbeidsliv med økt krav om fleksibilitet, selvstendig yrkesutøvelse og prosjektarbeid (se Mangset og Røysengs bok Kulturelt entreprenørskap, 2009).
Jay-Z (oppslag i Wikipedia), en av musikkbransjens mest profilerte kulturentreprenører. Bør artistens entreprenørskap modelleres til etterfølgelse av samtlige aktører i de kreative næringene?
Veksten i sysselsetting og selvstendige yrkesutøvere viste seg større i kultursektoren enn i andre sektorer, da man først begynte å måle dette på slutten av 1990-tallet i Storbritannia. Et nytt politisk fokus på næringspotensialet i kultursektoren og i andre kreative næringer var et faktum.
Et sammensurium av satsing på software og pop-up gallerier, på kultur og næring i nye konstellasjoner, frembringer kulturentreprenøren som en typisk representant for en ny tid og en ny økonomi. Begrepet brukes på tvers av bransjer som design, dataspill, teater, software, musikk, kunst mm, og da mister man også de store forskjellene mellom disse bransjene.
Behovet for bærekraftige kulturentreprenører i Norge må også forstås på bakgrunn av en voldsom vekst i kunstnerstanden og frilansere siden 1990-tallet. Denne veksten har helt konkret å gjøre med at Statens lånekasse da innførte utenlandsstipend, og mange studenter tok kunstnerutdannelse ute og kom hjem for å arbeide.
Valget av utdannelse knyttes i dag til studentens interesseområder og selvrealiseringsprosjekt; mange vil av den grunn studere kultur- og mediefag helt uavhengig av jobbutsiktene. Dette meningsbærende aspektet ved utdannelse – jobben skal senere bli meningen med livet – er en viktig driver i valget kunstneriske utdannelser.
Kulturpolitisk fetisj
Vi har også fått en mer inntjeningsorientert kulturpolitikk på 2000-tallet – det gjelder både rødgrønn og blå politikk. Den blå regjeringen er svært eksplisitt på at kunstnere og kulturarbeidere i større grad må finne inntektskilder selv, det være seg å selge mer av det de lager (verk, låter, bøker) eller av det de kan (kompetanser).
I den blå kulturpolitikken snakkes det mye om entreprenørskap, og kurstilbudet i entreprenørskap vokser jevnt og trutt i utdannelsessektoren. I den nye utredningen om kunstnerøkonomi, Kunstens autonomi og kunstens økonomi (2015), står entreprenørskap også sentralt.
Her benyttes et perspektiv som strengt tatt gjør alle kunstnere til entreprenører. Utredningen tar utgangspunkt i Spilling og Vegards rapport Entreprenørskap i utdanningen – perspektiver og begreper (2011), der entreprenørskapsundervisning har to målgrupper: Vekstentreprenører og levebrødsentreprenører (2015: 133).
Kunstnere tilhører sistnevnte, og for denne gruppen handler det kun om å organisere seg som selvstendig næringsdrivende og om å skaffe innehaveren et utkomme. Her blir i prinsippet det å være selvstendig næringsdrivende (med et enpersonsforetak) identisk med det å være kulturentreprenør.
Utfra denne logikken blir det å ha et Brønnøysundregistrert foretak egentlig kriteriet for å bli klassifisert som kulturentreprenør. Derfor bruken av fetisjisme-begrepet; det foregår en investering i og en tro på kulturentreprenøren som løsningen på ressursknappheten i kultursektoren.
Ja, også i samfunnet og i økonomien for øvrig står entreprenøren i dag i en særstilling, han er så å si maskoten i innovasjonsøkonomien. Fetisj betyr en gjenstand med spesiell kraft/makt/verdi, ofte religiøs, og av Marx brukt om varen i kapitalismen. En fetisj kan også være en maskot, en lykkebringer, i et samfunn. Entreprenøren er i ferd med å bli en slik «gjenstand» i kultursektoren.
Kunstnere, kulturentreprenører og trikkekonduktører
At kunstnere av alle sorter i større grad må klare seg uten offentlige midler, er et sannsynlig scenario framover. Den blå regjeringen kommer ikke til å lage noe kulturløft. Med foreliggende utsikt for norsk økonomi er stagnasjon og kutt i kulturbudsjettet mer sannsynlig enn vekst. Alle kunstnere kan og skal likevel ikke betraktes som kulturentreprenører.
Jeg mener det er en utvannet og uheldig bruk av entreprenørbegrepet når oppstart av levebrødsforetak regnes som entreprenørskap. Fakturaforetakene til kunstnere og frilanserne (og de fast ansatte med oppdrag på si) har strengt tatt ikke noe med entreprenørskap å gjøre, siden foretaket kun er en praktisk ordning for å få inn penger for utført jobb.
Å lære seg litt om oppstart av enpersonsforetak, regnskap og markedsføring kan sikkert være nyttig for alle kunstnere og frilansere, men de blir ikke nødvendigvis entreprenører av slike kurs heller. Slike selvhjelpkurs i selvledelse bør kalles ved sine rette navn: Regnskap, markedsføring ol.
Kunstnere blir heller ikke entreprenører av å skape nye kunstverk, det være seg bøker, bilder, film, forestillinger ol. Som skapere av nye verk står kunstnerne nærmere oppfinneren enn den forretningsorienterte entreprenøren.
På dette punktet blir diskusjonen spesielt forvirrende, fordi mange, også kulturpolitikere, synes å blande denne nyskapingen av verk med entreprenørskap. Å skape nye verk er det kunstnere gjør, å lage gode/nye forretningsmodeller for å selge dem er derimot entreprenørens oppgave.
At mange kunstnere både må skape og selge verkene sine, gjør dem heller ikke til entreprenører, men det gjør dem ofte til dårlige selgere – fordi det er skapelsen de konsentrerer seg om og bruker tiden på.
Jeg mener begrepet entreprenør/kulturentreprenør i kultursektoren bør forbeholdes de som har ambisjoner i retning av ny forretningsutvikling, kommersialisering og vekst med hensyn til sysselsetting og/eller inntjening.
I fremtidige undersøkelser om kunstnerøkonomi og entreprenørskap bør det spørres om hva slags ambisjoner kunstnerne, frilansmusikerne og skuespillere har med foretakene sine. Hvis de svarer «ingen», kan de slettes fra entreprenørskapslisten.
Det må være mulig å være kunstner uten å ha forretningsambisjoner, selv om det betyr at man må kjøre trikk i helgen for å overleve. Ja, noen vil sågar mene at trikkekjøring er å foretrekke.
Slik jeg ser det, kunne mange kunstnere og frilansere snarere trengt en entreprenør i form av en manager, en forretningsutvikler eller en produsent. Det kunne blitt mer business av det.
Referanse:
Artikkelen er publisert som innlegg på fagbloggen Centre for Creative Industries 16. mars 2015 med overskriften "Entreprenør-fetisjisme". Bildet viser Jay-Z, en av musikkbransjens mest profilerte kulturentreprenører. Foto: Mike Barry. Creative Commons Attribution 2.0 Generic license.