Den enkleste forklaringen på NAVs tilstand er direktøren selv. Dårligere forklaring skal man lete lenge etter, hevder Jan Ketil Arnulf.
KOMMENTAR: Jan Ketil Arnulf om ledelse
Fredag 10. april 2015 ble Joakim Lystad bedt om å gå fra stillingen som sjef i Nav. Kanskje det var en lettelse. Det blir antakelig vanskelig å finne en etterfølger.
Å sparke ledere er en spesialidrett innenfor styring av aksjeselskaper, på fint kalt «corporate governance». Fordi aksjeselskaper kan eies av tusener av direkte og indirekte eiere, vet ingen helt sikkert hvordan «eierne» kan kontrollere administrerende direktør.
Direktører gjør mye som de vil, siden eierne ikke har detaljert innsyn. I stedet lager man ofte en knipetang av to midler: Skyhøye bonuser for gode resultater, og sparken for dårlige.
Signal om dårlig innsyn
Ved å gi Lystad sparken sier hans arbeidsgiver at dette har departementet dårlig innsyn i, og at den enkleste forklaringen på Navs tilstand er direktøren selv. En dårligere forklaring skal man lete lenge etter.
Innenfor samme tankegang kunne man like gjerne sagt at feilen med Nav var mangel på bonus og høy lønn for gode resultater. Men hva slags måloppnåelse skulle utløst en skikkelig bonus for ledelsen i Nav?
Tre mål for NAV
Mål nummer en ville være å spare det offentlige for skikkelig mye penger. Det ville vært hjerterått, og Nav-direktøren ville blitt beskyldt for å berike seg på de svakes bekostning. Avisene hadde krevet bonusen tilbakebetalt med krigstyper.
Nummer to kunne vært å sørge for at alle vanskeligstilte faktisk fikk ubetinget god hjelp og varm støtte. Det ville sprengt alle budsjetter og dratt en vårflom av gratispassasjerer med seg, med tilhørende jammer fra den nåværende regjering.
NAVs tredje mål kunne vært å få rekordmange mennesker i arbeid, spart det offentlige for utgifter og økt statens skatteinngang.
De to første målene ligger teknisk sett i Nav-sjefens makt. De er bare ikke forenlige i praksis. Det tredje målet er uoppnåelig fordi det ikke er Nav som lager arbeidsplassene i Norge.
Gissel for politikerne
Ledere bør gjerne ha ambisiøse mål, men de må være begrenset og rasjonelle. Opprettelsen av Nav samlet alle uløselige oppgaver i en og samme etat, som om de blir mindre uløselige ved at det blir riktig mange av dem. Da kunne man bare fylt på med UDI og fylkeskommunene i samme slengen.
Nav ble en beholder for velferdsstatens stigende spenninger og en erstatning for tydelig politisk prioritering. Navdirektøren blir et gissel for kampene politikerne ikke våger å ta.
Det bør antakelig ikke bli en ny toppsjef i Nav. Veien fra direktør til bruker er for kort.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Dagsavisen 13. april 2015.