Retten til å streike tjener i dag normalt ulike særinteresser på bekostning av fellesskapet. Hvor rimelig er det?

DEBATT: Geir Woxholth og Morten Kinander om streik

Streiken i Norwegian rammet over 200.000 reisende og kostet samfunnet flere hundre millioner kroner. Dette på grunn av en konflikt mellom ulike særinteresser. Hvor rimelig er det?

Pilotene i Norwegian fikk lite sympati fra det norske folk, antakelig fordi streiken rammer tredjepart – folk flest – gjennom kansellerte flyavganger og dyrere flybilletter. Dette reiser spørsmålet om hvorfor vi gjerne viser mer sympati overfor andre streikende. Også når lærerne eller sykepleierne streiker betyr det avbrudd i læring for barn eller i helsehjelp til syke og eldre samtidig som regningen etter en vellykket streik havner hos folk flest.

Juridisk er utgangspunktet at en arbeidsavtale – som andre avtaler – er bindende mellom partene. Akkurat som arbeidsgiver plikter å betale lønn, plikter også arbeidstaker å møte opp på jobb som avtalt.

Den som bevisst bryter en avtale må normalt betale erstatning, men rettslig er det klart at pilotene verken er forpliktet til å betale erstatning til Bjørn Kjos, Folketrygdfondet, Skagenfondene eller de øvrige aksjonærene i Norwegian for tapet de har lidt. Hvorfor har vi som samfunn valgt å innrette oss slik når det er så dyrt?

Retten til å streike

Historisk kan dette forklares ved at streikeretten var et viktig virkemiddel for arbeiderbevegelsen på 1900-tallet. Trusselen om streik viste med all tydelighet at det var en gjensidig avhengighet mellom bedriftseierne – kapitalen – og de ansatte, og banet veien for grunnleggende rettigheter som i dag tas for gitt.

Streikeretten er i dag regulert gjennom lovgivning og avtaler mellom partene, som skiller mellom «lovlige» og «ulovlige» streiker.

Legger man ned arbeidet i forbindelse med streik, er man vernet både mot oppsigelse når man kommer tilbake, og mot å betale erstatning til de som taper på manglende arbeidsinnsats. Som historien har vist, har dette vært viktig ordning og en drivmotor i utviklingen av et sunt arbeidsliv.

Nye tider

Tidene og forholdene i arbeidslivet har imidlertid forandret seg. Sysselsatte i industrien utgjør i dag bare rundt ti prosent av arbeidsstyrken, og streik er derfor ikke lenger et våpen for den tradisjonelle «arbeiderklassen».

Dessuten er de allmenne rettighetene som arbeiderbevegelsen kjempet frem, som ferie og åttetimers arbeidsdag, ikke et resultat av streik, men av politiske beslutningsprosesser som førte til lovregulering.

Paradokset er at streikeretten i dag normalt tjener ulike særinteresser som piloter, flygeledere, heismontører og oljearbeidere på fellesskapets bekostning.

Med andre ord, de yrkesgruppene som mer eller mindre utfører nødvendige tjenester, har streiket seg til bedre vilkår utelukkende fordi de utfører disse spesielle tjenestene. Er det tilfeldig at loser tjener så mye bedre enn andre som utfører samme type arbeid? Er det tilfeldig at politiet har en pensjonsalder på 57 år?

Rammer de svakeste

Det samfunnsmessige problemet er at det er særlig de svakeste som rammes. Mens piloter og flygeledere som sterke grupper evner å organisere seg for å holde lønnsnivået oppe, må for eksempel uorganiserte bygningsarbeidere eller vaskehjelper betale mer for flybillettene sine enn hva de ellers ville ha gjort. Lønnen til sterke, organiserte grupper går opp mens lønnen til svake, uorganiserte grupper går ned, målt i kjøpekraft.

Ønsker man en omfordeling av samfunnets midler, hadde det vært mer rettferdig dersom denne ble organisert gjennom progressive skatter for de med høye inntekter og velferdsytelser til de som trenger det mest.

Slik det er nå, har en del uheldige og uforholdsmessig rammende streiker en regressiv effekt: De tjener visse interessegrupper på bekostning av andre. Og som regel er det de sterke, organiserte gruppene som kommer best ut av det.

Taper millioner

Et annet paradoks ved streikeretten er at den gir mest makt til de arbeidstakerne som relativt sett er minst viktige for verdiskapningen i samfunnet når man sammenlikner ulike bransjer.

For eksempel er fly og oljeplattformer viktigere sammenliknet med piloter og oljearbeidere i fly- og oljebransjen enn hva vaskeklut og mopp er sammenliknet med renholdsarbeidere i renholdsbransjen.

Fly- og oljebransjen er mer kapitalintensive og dermed nødvendigvis mindre arbeidskraftintensive enn hva renholdsbransjen er. Med andre ord: Det som avgjør om man lykkes i bransjen, er ikke først og fremst arbeidsinnsatsen, men størrelsen på investeringene.

Mens Norwegian eller Statoil taper hundrevis av millioner på at flyene eller oljeplattformene står stille hver dag de ansatte streiker, lever renholdselskapene godt med at noen kluter og mopper blir stående en uke eller to i bøttekottet.

Eller for å si som Egil Stenshagen sier i Dagens Næringsliv, med utgangspunkt i Norwegian-streiken: – Tenk hvis mekanikerne våre skulle ha lagt ned arbeidet til alle fikk garantert for jobbene sine i tre år. Det ville ha vært helt umulige krav. Vi ville ha mistet kundene og vært nødt til å stenge dørene for godt.

Forsterker skjevheter

Hvorfor aksepteres et system som gir sterke piloter, oljearbeidere og andre utvalgte yrkesgrupper så mye makt på bekostning av svake renholdsarbeidere?

Dette er ikke et rop om omlegging av lover og regler, eller krav om et generelt forbud mot streik. Poenget vårt er at streiken har omkostninger, og at man ikke bare kan si at «sånn er streik» uten videre når det ikke bare har store samfunnsmessige omkostninger, men også fører til forsterking av sosiale skjevheter.

Fordelingspolitikk bør fremmes gjennom politiske virkemidler og forhandlinger. Når man prioriterer noen særinteresser på bekostning av andre, har dette en lei tendens til å forsterke den relative ulikheten i påvirkningsmuligheter som disse gruppene har fra før.

Gir man noen grupper forkjørsrett, blir andre forbikjørt. Som man sier på casino-språket: The house always wins.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kronikk/hovedinnlegg debatt i VG 28. mars 2015.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

Tekst: Professor Geir Woxholth ved Universitetet i Oslo og professor Morten Kinander ved Handelshøyskolen BI. Kinander er også tilknyttet Civita.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på