Bør vi ønske oss mer taletrengte toppledere?, undrer Jan Ketil Arnulf ved Handelshøyskolen BI.

KOMMENTAR: Jan Ketil Arnulf om ledelse

Er toppledere underrepresentert i mediene? Før påske skrev direktør Knut Olav Åmås i Fritt Ord (lenke til oppslag i Wikipedia) i avisen og ønsket seg at flere toppledere tar til orde i offentlige debatter.

Han antok at mange av dem var tilbakeholdne av hensyn til sine roller, og førte Jens Ulltveit-Moe som sannhetsvitne for at ledere kan ha fordel av å ytre seg offentlig.

Hører ikke så mye

Statistisk sett har nok Åmås et poeng - det er minst 290.000 toppledere i landet og det er ikke mye vi hører fra dem. Men hva kan det komme av?

Den gang pennen var mektigere enn sverdet var det flere sverd enn penner (tastaturer) i bruk. Den offentlige debatten er profesjonalisert og dominert av medie- og publisitetsbransjens profesjonelle aktører. Ikke bare tåler de kritikk, de tjener penger på den gjennom antall oppslag.

Det gjenspeiles lett ved topplederne som hyppigst ytrer seg: Trygve Hegnar, hans politiske motstykke Aslak Sira Myhre, Amund Djuve og hans nylig avdøde forgjenger Valebrokk. Deretter kommer folk som Hans Geelmuyden og Ingebrigt Steen Jensen (bildet). I likhet med Åmås tjener de penger på å være i mediene.

Få mestrer arenaen

Få toppledere mestrer denne arenaen. Bjørn Kjos følte det nok hos Skavlan. Reitan lanserte seg for to år siden som en alternativ politisk tenker for Norge, men det ble med tanken. Ulltveit-Moe beskrev Røkkes opptreden på TV som «lyden av en såret kapitalist som glefser og det er ikke vakkert. » En lignende episode i TV fikk Fred Olsen til å trekke seg fra mediene for mange år siden.

Topplederne i offentlig sektor har stadig mindre frihet til å ytre seg, men når de endelig får anledning til å ytre seg, ender de opp i PR-byråer.

Handling viktigere enn ordgytelser

Viktigst er antakelig at topplederes virkelighet er tettere knyttet til handling enn ordgytelser. Satt på spissen kan man si at det finnes to typer historikere - de som lager historie og de som skriver dem etterpå.

Dette er nesten aldri samme person. Ett unntak var Winston Churchill. På spørsmål om hvorfor akademikere alltid krangler i offentligheten, svarte Churchill at «det er fordi det står så veldig lite på spill».

I praktisk ledelse ikke det viktigste å ha rett, men å få rett. Dette ligger utenfor språket. Mediespesialistene kan ha skapt en større kløft mellom offentlige debatt og faktiske beslutninger.

Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Dagsavisen 27. april 2015.

Si din mening:
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

 

 

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på