Den norske modellen fungerer best under press, hevder Tom Colbjørnsen. Uten press kan den skape hellige kuer, advarer han.

KRONIKK: Tom Colbjørnsen om den norske modellen

Nedgangen i oljeprisen har aktualisert behovet for omstillinger i næringslivet. De fleste regner med at det vil ordne seg. 

Leder av Produktivitetskommisjonen, Jørn Rattsø, sier at Norge er høyt oppe når det gjelder omstilling, og viser til at halvparten av norske arbeidstagere har tatt i bruk nye produksjonsprosesser eller ny teknologi de siste tre årene.

Politikere fra de fleste partier stoler på den norske modellen.

Kombinasjonen av offentlig inntektssikring, høy sysselsetting, små forskjeller og trepartssamarbeid skal gi folk den tryggheten de trenger for å ville omstille seg. Samtidig skal modellen gi bedriftene den forutsigbarheten de trenger for å investere i kompetansekrevende innovasjoner.

Slik virker Den norske modellen

Den norske modellen har mange triumfer å vise til, for eksempel hovedavtalene mellom partene i arbeidslivet, frontfagsmodellens tilpasning av lønnsdannelsen til internasjonal konkurranse, og solidaritetsalternativets nådestøt mot 1990 - tallets lønns- og prisspiral.

Modellen virker gjennom å anrette en prosess som får parter med ulike interesser og synspunkter til å utvikle samlende løsninger i fellesinteressens navn.

  • Alternative løsninger utredes 
  • Berørte interesser involveres og høres 
  • Partene respekterer hverandre som likeverdige 
  • Prosessen er løsningsorientert og pragmatisk 
  • Beslutninger treffes ved konsensus 

Aktørene erkjenner at de er bedre tjent med å finne løsninger som alle kan leve med, enn å forsøke å nedkjempe hverandre for å få oppfylt sine maksimale krav. Partene underkaster seg frivillig tvang fordi det tjener deres langsiktige interesser.

Best under press

Optimistene som stoler på den norske modellen har historien på sin side, men bare delvis. Felles for suksesshistoriene over er at økonomiske kriser, markedskonkurranse og truende internasjonale utviklingstrekk har lurt i bakgrunnen. Uten slikt press har ikke modellen nødvendigvis like disiplinerende kraft.

Avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv (IA) illustrerer poenget.

Siden 2001 har staten og partene i arbeidslivet samarbeidet om å redusere sykefraværet, og sysselsette flere med nedsatt funksjonsevne. I tillegg forsøker man å få flere til å stå lengre i jobb.

Målene har høy politisk prioritet, men skaper allikevel ikke samme kriseforståelse som faren for streiker, arbeidsløshet og synkende oljepriser. Det kan ha ført til at partene ikke har opplevd nok eksternt press til å utvikle kreative og nyskapende løsninger.

Skaper hellige kuer

IA-avtalen har skapt en arena der partene ikke bare samarbeider, men også vokter om sine «hellige kuer». De passer spesielt nøye på at sykelønnsordningen ikke kommer på dagsorden, siden det kunne truet selve samarbeidets eksistens. Trepartssamarbeidet fremstår ikke bare som et virkemiddel, men som et mål i seg selv, slik det også sies eksplisitt i IA-avtalen for 2014-2018.

Konsensusnormen er kjernen i den norske modellen, og den omfatter også en forventning om å opptre på måter som sikrer partssamarbeidets eksistens. Enigheten skal ikke bare omfatte hva som skal gjøres, men også, og ofte underforstått, hva som ikke bør gjøres.

Den norske modellen skaper dermed ikke bare samlende løsninger, men også «hellige kuer». Om partene skal være villige til å sette dem på båsen avhenger av hvor mye eksternt press de utsettes for.

Kriser disiplinerer

Kriser og internasjonal konkurranse må ofte til for å få partene til å disiplinere seg av hensyn til det felles beste.

Tormod Hermansen og Inger Marie Stigen er inne på dette når de skriver i Nordisk Administrativt Tidsskrift at mye omstilling er påtvunget Norge gjennom EU-tilpasning og internasjonalt press, og at det kan være grunn til å spørre om noen endringer ikke ville blitt gjort om vi ikke måtte.

Den norske modellen er i ferd med å bli kanonisert til et nasjonalt symbol, og gjort til en generalisert norm for hvordan kollektive beslutninger bør treffes.

Mye tyder imidlertid på at modellen gjør størst nytte for seg under kriser, og i situasjoner hvor internasjonal konkurranse og internasjonale forhold kan disiplinere aktørene. I offentlig sektor og skjermede virksomheter har partene ofte mindre å tape på å forfølge sine særinteresser.

Streiken i Norwegian varte i ni dager. Da hadde ikke partene råd til mer. Lærerne streiket i to og en halv måned. Den norske modellen vil ventelig bidra mindre til omstilling i offentlig og skjermet sektor. I stedet kan det kreves mer tydelig ledelse og bruk av arbeidsgivers styringsrett. 

Referanse:

Artikkelen er publisert som kronikk i Dagens Næringsliv 11. mai 2015 med overskriften .

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på