Stortingets styringsaktivisme svekker statens effektivitet og legitimitet, hevder Tom Colbjørnsen. Her er fem kjennetegn på styringsaktivisme.

KRONIKK: Tom Colbjørnsen om politisk styring

Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité er i gang med å behandle Riksrevisjonens rapport om Justis- og beredskapsdepartementets arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap.

Riksrevisjonens rapport er grundig, og gir komiteen rik anledning til å reise detaljerte spørsmål til både departementet og underliggende etater.

Prosessen er et av mange eksempler på at Stortinget blander seg mer direkte og detaljert inn i regjeringens og statsforvaltningens administrative ansvarsområder. Noe av Stortingets kontrolliver er sannsynligvis ledd i opposisjonens forsøk på å svekke regjeringen, og del av et ordinært politisk spill.

Samtidig er det mye som tyder på at Stortinget kan være i ferd med å anlegge en mer styringsaktivistisk arbeidsform på permanent basis.

Rett til å bry seg

Stortingets tiltagende kontrolliver bryter ikke med konstitusjonelle regler. I et demokrati er statsforvaltningens legitimitet, og retten til å utøve makt og myndighet, forankret i folket. Denne folkesuvereniteten ivaretas i Norge gjennom ministeransvaret. Regjeringens statsråder er konstitusjonelt ansvarlige overfor Stortinget for absolutt alt som foregår i deres departementer og underliggende etater.

Stortinget har med andre ord rett til å bry seg, riktignok innen visse grenser: Statsforvaltningen og rettsvesenet må ha tilstrekkelig uavhengighet til å beskytte borgerne mot flertallsovergrep og populistiske stemningsbølger.

Statsforvaltningens legitimitet i befolkningen avhenger imidlertid ikke bare av Stortingets støtte, men også av måten den gjennomfører vedtak og leverer sine tjenester på. Staten forventes å være tilgjengelig, jobbe hurtig, praktisere likebehandling, ivareta borgernes rettssikkerhet, representere kunnskapsbaserte løsninger, levere høy kvalitet, og være produktiv, slik at regningen til skattebetalerne ikke blir større enn den må.

Staten forventes med andre ord å være både formålseffektiv og ressurseffektiv.

Ledere må ha handlingsrom

Samtidig er store deler av statsforvaltningen unndratt markedsstyring, og den får lite hjelp av konkurransemekanismen til å utvikle nye og effektivitetsfremmende innovasjoner.

Det gjør staten mer avhengig av interne endringsimpulser, og av ledere som har handlingsrom, forutsigbarhet og gjennomføringskraft til å utvikle virksomheten langs helhetlige og lange linjer.

Statens ledere har som alle andre nytte av ekstern kontroll og revisjon. Kontrollen må imidlertid ikke bli så detaljert at den fratar ledelsen reell mulighet til å påvirke egne ansvarsområder, eller så utålmodig at anledningen til å rette opp fortidens feil blir illusorisk.

Et styringsaktivistisk storting risikerer å underminere den uavhengigheten som forvaltningen trenger for å fungere målrettet og effektivt.

Fem kjennetegn på styringsaktivisme

Styringsaktivismen kjennetegnes av følgende:

  • 1. Beslutningsprosesser domineres av enkeltsaker. Detaljer knyttet til det unike ved hver sak skygger for langsiktige og helhetlige konsekvenser. 
  • 2. Dagsorden blir mer uforutsigbar. Saker oppstår i det offentlige rom, og embedsverket må støtte opp om sine statsråder på kort varsel, uten alltid å få behandlet sakene så faglig grundig som ønskelig. 
  • 3. Beslutninger blir mer stemningspregede og følelsesladede. Mediene reiser ofte saker med utgangspunkt i tragiske enkeltskjebner. Stemningspreget politikk kan skape kortsiktige forpliktelser som er vanskelige for forvaltningen å følge opp, for eksempel fordi politikerne ikke har rukket å beregne budsjettmessige konsekvenser av sine mer «lettsindige» løfter. 
  • 4. Politikken blir mer kontroll- og avviksorientert. Detaljert dveling ved fortidens feil og mangler opptar en større del av dagsorden. Hverken Riksrevisjonen eller kontroll- og konstitusjonskomiteen skiller alltid mellom alvorlige feil og bagateller. Dette kan føre til at forvaltningens medarbeidere legger uforholdsmessig stor vekt på å forebygge feil, slik at det oppstår en barriere mot nytenking og innovasjon. 
  • 5. Konsekvensene av feil og mangler gjøres til et spørsmål om tillit eller mistillit til statsråd og forvaltningens toppledere, og ikke til et spørsmål om læring og forbedring. Det å ta ansvar blir synonymt med å gå av, eller få sparken. 

Faren for at Stortingets rett til å kontrollere forvaltningen skal utvikle seg til styringsaktivisme krever at politikerne disiplinerer seg, og avstår fra å blande seg inn i forvaltningens arbeid på måter som reduserer forvaltningens effektivitet og innovasjonskraft, og dermed også dens legitimitet i befolkningen.

Riktignok kan det sies at «the devil is in the details», og at det rettferdiggjør detaljert innblanding. Sjansen er imidlertid større for at dveling ved detaljer gjør det vanskelig å se skogen for bare trær.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kronikk i Dagens Næringsliv 8. juni 2015 med overskriften «Politisk styringsaktivisme».

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på