Jonas Gahr Støre fyller ikke skoene ennå, og ironien er at det er hans egne som er for store, skriver Ratna Elisabet Kamsvåg .
I den grad det er mulig å enes om noe i politisk sammenheng, er det rimelig å si at det ikke har vært store uenigheter om at Jonas Gahr Støre var en godt egnet utenriksminister. Et perfekt utgangspunkt for videre politisk karrière, vil noen si. En voldsom utfordring, ifølge retorikken.
Både egne velgere og andre synes å ha en oppfatning av at Støre er en dyktig retor, eller en dyktig taler, om du vil. Mer konkret er det spesielt intervjusituasjoner han mestrer godt. Det er derfor ikke rart at nettopp han ble valgt til ny partileder for Arbeiderpartiet da Jens Stoltenberg takket for seg.
- Les også: Tunga rett i munnen, Høie!
En perfekt partileder?
Taleevnen han utviste som utenriksminister, er selvsagt ikke grunnen alene. Han var dessuten innom helseministerskolen en tur i mellomtiden, men det er utvilsomt viktig for en partileder og statsministerkandidat å være dyktig til å formidle.
Av den grunn er det forståelig at mange trodde Støre ville bli en perfekt partileder, men de har glemt minst én viktig ting: Når ett parameter i ligningen forandres, må også noe annet byttes ut for at det fremdeles skal fremstå som fullkomment.
Sagt med andre ord: Hvordan kan man både være perfekt som utenriksminister og som partileder? Posisjonene er ulike, og når stillingen endrer seg, må retoren tilpasse seg sin nye rolle. Spørsmålet er derfor om Jonas Gahr Støre har endret seg?
Støres troverdighet
Ethos er et kjent begrep fra retorikken som har litt ulik oversettelse avhengig av hvilken kontekst det brukes i - men i dette tilfellet er det relevant å trekke frem troverdighet.
Det er ganske selvsagt at det ikke hadde hjulpet Støres troverdighet om han brått la om til bred Grorud-sosiolekt, og det er ikke sikkert han skal legge bort bløte konsonanter engang, men han må fremdeles endre på noe.
Et godt alternativ er å hente troverdigheten gjennom å vise kunnskap, eller logos, som begrepet heter i retorikken. For ethos og logos henger nemlig nøye sammen.
En gyllen middelvei
Det finnes imidlertid en vei utenom, eller en gyllen middelvei i det minste: Barack Obama, uten sammenligning for øvrig, sto overfor en lignende utfordring da han stilte til gjenvalg i 2012.
Ved å levere dårlig i den første av tre store dueller mot Mitt Romney, senket han forventningene til seg selv som taler. Dermed skapte han rommet han trengte til å imponere velgerne på nytt. Kanskje kan Støre nå bruke underprestasjonen fra den første debatten i valgkampen 2015 på samme måte?
Det er vanskelig å skille form og innhold, og det er heller ikke så enkelt at en liten taktisk finjustering er det som skal til for å oppnå suksess. Det er selvsagt mer sammensatt enn det, og man skal heller ikke glemme at Støre tross alt tar over etter en særdeles populær partileder, og dermed har store sko å fylle uansett.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Aftenposten 12. august 2015 under vignetten "Bare retorikk".
Tekst: Ratna Elisabet Kamsvåg er høyskolelektor II med tilknytning til Handelshøyskolen BI og Westerdals.