Hvorfor er det så få kulturpolitiske debatter, og hvorfor er de alltid så kjedelige?, undrer Sigrid Røyseng. Hun ser tegn til økt konfliktnivå.
FRA BLOGG: Kreative næringer
Det er flere grunner til at kulturpolitikken ikke er på toppen av sakskartet i valgkampen. Kulturpolitikken betjener ikke den største pengesekken, og det er ikke kultursektoren som regnes som viktigst og mest grunnleggende for samfunnsbyggingen.
Det er også en annen grunn til at kulturpolitikk ikke får temperaturen til å stige i partipolitikken: Partiene er stort sett rørende enige.
Politikerne er enige om at kultur er noe godt – noe både mennesker og samfunn trenger og vokser på. Man har vært enige om at det er viktig å legge til rette for at aktører innen kunst- og kulturlivet har rimelig gode vilkår for å utøve sin virksomhet, forholdsvis uavhengig av markedskreftene.
Kun små og nærmest ubetydelige meningsforskjeller har skilt de politiske partiene fra hverandre.
Tegn til økt konfliktnivå?
Spørsmålet er om vi ikke nå ser tegn til økt konflikt i kulturpolitikken.
Siden 2014 har jeg hatt gleden av å redigere Nordisk Kulturpolitisk Tidsskrift. I vår ferske utgave publiserer vi flere artikler som kaster lys over enighet og konflikt i kulturpolitikken.
La meg her trekke fram tre problemstillinger som det ser ut til at det ikke lenger er noen åpenbar enighet om.
1. Markedskrefter i kulturen
For det første ser det ut til at det er økende uenighet om i hvilken grad kunst og kultur bør skjermes fra markedskreftene. Et særtrekk ved den nordiske kulturpolitikken har vært at kunst og kultur langt på vei har vært skjermet fra markedskreftene.
Nyere politiske initiativer og signaler peker imidlertid mot at markedsorientering verdsettes i høyere grad.
Entreprenørskap og næringsaspektet ved kultur har i økende grad blitt vektlagt på 2000-tallet. Dette trekket har også gjort forskjeller mellom partiene tydeligere i kulturpolitikken.
Statens rolle er ikke like selvfølgelig, og de ulike politiske partiene gir til kjenne ulike forståelser av i hvor stor grad og på hvilke måter staten bør forholde seg til kunst og kultur.
2. Hva er kultur?
For det andre er gjenstanden for kulturpolitikk, altså kultur, en størrelse som det blir stadig vanskeligere å enes om hva er. Fra et akademisk synspunkt er det vanskelig å underbygge at offentlige myndigheter på noe tidspunkt har hatt en enhetlig kultur å forholde seg til.
Kulturpolitikk har i en viss forstand alltid handlet om å velge ut og prioritere visse kunst- og kulturytringer som mer verdifulle enn andre. Vi lever i et langt mer pluralistisk samfunn enn tidligere.
Det er opplagt at den kulturelle kompleksiteten har økt de siste tiårene. Om det noen gang har vært mulig for en kulturpolitikk å ta utgangspunkt i kultur som en enhetlig størrelse, er det i alle fall ikke mulig lenger nå.
Dette gir grobunn for nye interessekamper om hvilken kunst, kultur og kulturforståelse som bør ivaretas, prioriteres og framelskes eller neglisjeres, nedprioriteres og forhindres.
Grensen mellom politikk og kunst utfordres
For det tredje ser vi tendenser til at armlengdesprinsippet utfordres. Armlengdesprinsippet har blitt omtalt som kulturpolitikkens «grunnlov» og har lenge fungert som et ufravikelig prinsipp om at politikere ikke bør blande seg inn i kunstneriske utvelgelsesprosesser på utilbørlig måte. Det har hersket en konsensus om at politikerne bør trekke klørne til seg i kunstneriske spørsmål.
Armlengdesprinsippet har lagt grunnlaget for at bedømmelse av kunstnerisk kvalitet og utvelgelse av kunst har vært en oppgave for kunstsakkyndige. I praksis finnes det imidlertid mange eksempler på at grensen mellom kunst og politikk stadig blir utfordret av styringskåte politikere.
På papiret har det imidlertid vært enighet om at armlengdesprinsippet ligger fast. Det har vært tradisjon for at politikere må uttrykke sin tilslutning til dette prinsippet for å opprettholde sin legitimitet.
I dagens kulturpolitiske landskap ser det imidlertid ut til at høyreradikale stemmer mer eller mindre åpenlyst utfordrer armlengdesprinsippet: Hvorfor skal politikerne frasi seg muligheten til å mene noe om hvilken kunst som bør framelskes?
Referanser:
Artikkelen er publisert som blogginnlegg 26. august 2015 i formidlingsbloggen til Centre for Creative Industries ved Handelshøyskolen BI.
Les mer om kulturpolitikk i: Nordisk kulturpolitisk tidsskrift nr. 1-2015