Hva ønsker offentligheten ved å be om «mer ledelse» og «kulturendring» i politiet?

KOMMENTAR: Cathrine Filstad og Jan Ketil Arnulf om ledelse

Stig O. Johannessen og Rune Glomseths redaksjonelle bok «Politiledelse» setter en ny standard i akademisk åpenhet i samfunnsdebatten.

På overflaten er dette en lærebok i allslags politiledelse fra daglig operativ drift til skjæringspunkter mellom politikk og toppledelse. Det spennende er bokens kompetente og sammensatte ærlighet på et område med maktkamper, mystikk og kompleksitet.

De 21 bidragsyterne er ikke bare fagfolk på sine områder, men tidsvitner begivenheter som formet Norge og viktige stemmer i utviklingen av fremtidens politi.

Vanskelig å vurdere utenfra

Ledelsen i statlige institusjoner er vanskelig å evaluere utenfra. Samtidig gis det innsyn i politiarbeid gjennom store saker som mobiliserer mange aktører.

Politiledelse blottlegges gjennom tragedier som 22. juli og Gjørv-kommisjonens rapport, Nokas-ranet og Lundkommisjonen, samt prosesser som Monika-saken i Bergen, saken mot politimannen Eirik Jensen og uløste drapssaker.

Politiets ledere må ofte stå til ansvar for offentlighetens krav til produktivitet, beskyttelse og rettssikkerhet, og inntar dermed rollen som en interessant prøvestein for samfunnets ledelsesdebatt. Derfor er «Politiledelse» reflekterende, tankevekkende og viktig.

«Ledelse» er et flertydig begrep og omfatter teknologier for styring, ønsker om dynamiske prestasjonskulturer og krav om ansvar for manglende resultater. Begrepet «politiledelse» kan derfor ikke låses i et fasitsvar med klare føringer for alle impliserte parter.

Tre tilnærminger

Boken løfter frem tre tydelige, men motsetningsfylte tilnærminger:

  • 1. Optimal styring: Mange styringsorganer kan legge føringer for politiledelse, heriblant Stortinget, Justisdepartementet, Den europeiske menneskerettskommisjon og ikke minst Politidirektoratet. I kapittel åtte om «Direktoratsledelse» finnes en skarp oppsummering av uoppløselige motsetninger mellom styringskrav og ønsket om strategisk dynamikk som etterlyst i Gjørv-kommisjonens rapport. 
  • 2. Bedre ledere: Politiet satser mer på lederutvikling fordi samfunnet ønsker en tydeligere og mer profesjonell lederrolle i etaten. Kapitlet om «lederstiler i politiet» er glitrende selvrefleksjon hos en politimester som sammenligner politiets lederstiler med forskningsbasert kunnskap. Mange ledere i staten kunne nikket til dette: «Til tross for at jeg har vært politimester i 13, år er det fortsatt uklart for meg hvilken lederstil som foretrekkes i politiet». Politiledere har oftest avansert gjennom oppgaverettet arbeid. Når de skal forholde seg bevisst til en identitet som leder, oppstår spørsmålet om hvor denne skal hentes fra. Innslaget av «la-det-skure-ledelse» er muligens ikke så høyt som det blir påstått, men åpenheten og refleksjonene er forbilledlige. 
  • 3. Strategisk kompetanseledelse: Alle profesjoner må utvikle et reflektert forhold til kvalitet i egen praksis, også politiet. Det vil derfor være både farlig og betenkelig å stoppe politiet fra å eksperimentere med egen organisering. Boken viser hvor viktig og komplekst dette er, fra kapitler om innsatsledelse og etterforskningsledelse via kriseledelse og prosjektorganisering til beslutnings- og stabstjeneste. 

«Politiledelse» er et modellprosjekt for mange samfunnsinstitusjoner: Politiet er et åpenbart åsted for paradokser i ledelse, men så lenge utviklingen er transparent er ingen bedre til å løse paradoksene enn politiet selv.

Problemet oppstår når grupper av maktutøvere får monopol på begrepet «politiledelse». Boken håndterer da heller ingen fagmiljøer innen ledelse, juridisk ekspertise eller politiske maktorganer som «eksperter».

Hvorfor har ikke flere norske samfunnsetater gjort denne øvelsen? Hvorfor finnes ikke bøkene «omsorgsledelse», «helseledelse» eller «skoleledelse»? Hvor skaper vi transparente arenaer for ledelse av viktige samfunnsoppdrag?

Et samfunn som krever at ledere tar ansvar burde også kreve åpenhet om «standarder» for kompetent ledelse. 

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel om ledelse i Dagens Næringsliv 4. januar 2016 med overskriften "Politiledelse - noe for seg selv?".

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på