Internasjonal skatterett er velegnet for multinasjonale foretak som vil betale minst mulig skatt.

KRONIKK: Ole Gjems-Onstad om skatt

Den gigantiske lekkasjen fra Panama illustrerer ett av problemene i internasjonal skatterett: svarte penger.

Likevel er nok omfanget med unndratte midler de seneste år redusert grunnet OECDs sterke offensiv for informasjon fra skatteparadis. USA har presset brutalt for å få opplysninger om midlene til amerikanske statsborgere i andre land.

Videre har moderne datateknologi resultert i lekkasjer, 11,5 millioner dokumenter, som ville vært utenkelig papirbasert.

Stadig flere, i hvert fall i Norden og store deler av OECD, synes å innse at svarte penger i skatteparadis er en høyrisikosport med mulig fengsel, til dels langvarig. Det kan vise seg at relativt få av Panama-selskapene med eiere i USA og OECD er fra de aller siste årene.

Skatteparadis er blitt et upresist skjellsord

Skatteunndragelser er ikke bra, men heller ikke mangelen på rettssikkerhetsgarantier i en medie- og internettdrevet folkedomstol. Etter publisering kaster politikere og synsere seg på, nesten like grove og sinte som Donald Trump.

Skatteparadis blir et upresist skjellsord. Investeringer der kan med skattereglenes mange paradokser gi høyere skatt i Norge, og ha legitime forretningsmessige grunner.

Et annet problem i internasjonal skatterett er omgåelsespregede skattetilpasninger. Det største problemet for OECD-land er likevel kanskje ikke svarte penger og ulovlige tilpasninger, men lovlig bruk av et dårlig regelverk.

Mikroskopisk inntektsskatt fra verdens rikeste selskaper skyldes til dels en grunnleggende struktursvakhet i det internasjonale skattesystemet. Det er pussig nok vanskelig å finne grunnprinsipper mer egnet for skattetilpasning enn gjeldende rett.

Basert på en fiksjon

Multinasjonale foretak opererer som konserner med ett morselskap og datterselskaper i forskjellige land.

En måte å nærme seg skattleggingen av slike konserner ville være det dagens regler ikke legger opp til: Først se på inntekten til hele konsernet, og så fordele denne mellom selskapene (landene) etter håndfaste kriterier som ansatte, produksjon, omsetning eller eiendeler i den enkelte stat.

Slik formelbasert fordeling brukes i USA mellom stater, i Canada mellom provinser og i Sveits mellom kantoner, og fungerer visstnok relativt greit.

På internasjonalt nivå, mellom uavhengige land, er systemet helt annerledes. Det tar faktisk sitt utgangspunkt i en fiksjon. Man baserer seg ikke på hva konsernet som helhet tjener, men beskatter hvert selskap som en selvstendig enhet – separat enhetssystemet.

Det enkelte selskap innen et konsern er juridisk en egen enhet, men rent faktisk kan det være veldig sammenvevet med andre konsernselskaper.

Skattemyndighetenes kompetanse i bakleksa

Tenk deg en familiebedrift der mange familiemedlemmer deltar. Ett er å konstatere hva hele bedriften tjener, noe helt annet å skulle fastslå hva hvert medlem har bidratt med hvis de fingeres å være selvstendige enheter.

Når hvert konsernselskap betraktes som en selvstendig enhet, kanaliseres mest mulig overskudd til land med lave skattesatser. Har man god nok tid og kjenner spillereglene, kan mye gjøres lovlig.

Skattlegging av hver enhet innen konsernet forutsetter at den interne prisingen mellom konsernselskapene er forretningsmessig (armlengde-prinsippet). I en teknologi- og merkevaredrevet økonomi vil skattemyndighetenes kompetanse stort sett alltid ligge etter.

Gårsdagen var en råvareøkonomi med kaffe og jern og standard salgsvarer. Nå må skattemyndighetene ta stilling til verdien av merkevarer, patentutvikling med videre som er unike prosesser uten klare markedspriser.

Parodiske skattebetalinger

OECD har igangsatt et større prosjekt som skal tette igjen mange skattehull – BEPS (Base Erosion and Profit Shifting). Det vil gi flere dokumentasjonsregler og høyere etterlevelseskostnader for små og mellomstore internasjonale foretak.

Men skattebetalingene til store multinasjonale foretak kan forbli parodiske. OECD rører ikke i særlig grad ved den grunnleggende strukturen.

Hvorfor lærer ikke OECD av USA, Canada og Sveits?

I de landene har man en overordnet politisk myndighet. Skulle man internasjonalt ha lagt seg på en formelbasert fordeling av konsernets samlede inntekt, ville alle produksjonsland kreve fordeling etter produksjon, land med stor omsetning ville rope omsetning osv.

Internasjonalt har man ingen overdommer som kan skjære gjennom. Et strandet EU-forslag om samordnet selskapsbeskatning ville ha en formelbasert fordeling etter eiendeler, men holdt utrolig nok immaterielle verdier utenfor.

OECDs våger ikke rive opp det etablerte systemet basert på separate enheter. Det er kunstig, bygger på en fiksjon, men det er hva vi har. Ca 3 000 skatteavtaler mellom landene er bygget opp rundt det systemet og skal motvirke dobbeltbeskatning. Et helt nytt system kan gi en alles kamp mot alle.

Legg større vekt på merverdiavgift

Det er også andre problemer. Adskillige av de konserner som betaler lav selskapsskatt totalt, er amerikanske.

USA har høye selskapsskattesatser i forhold til andre land, men tillater samtidig at amerikanske foretak ikke skattlegges for overskudd opptjent i utlandet som beholdes i utlandet. Det er et dysfunksjonelt system, men ikke lett å endre med den til dels ikke-fungerende Kongressen.

Store multinasjonale foretak betaler lite selskapsskatt, men bidrar til dels meget med merverdiavgift (MVA) og arbeidsgiveravgift. Starbucks irriterer britene ved å betale lite selskapsskatt, men det skal godt gjøres å drikke en kopp Starbucks i UK uten VAT.

Den norske høyesterett lot Dell-konsernet slippe unna med lur skatteplanlegging mot Norge. Men trøsten er mye moms på Dells produkter som selges til Norge.

OECD er i for liten grad opptatt av MVA, som er en mer robust skatt. Det er vemodig hvor lite ressurser Norge bruker på å følge opp MVA på importerte elektroniske tjenester.

For et utviklingsland er det omtrent håpløst å diskutere inntektsskatt med en sofistikert gigant som Google. MVA-en er langt lettere tilgjengelig. Norge kunne gjøre mer for å få OECD til å legge større vekt på MVA fremfor den evige Don Quijote-pregede striden om selskapsskatten, en galt konstruert vindmølle.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kronikk i Aftenposten 6. april 2016.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på