Vet Kontroll- og konstitusjonskomiteens medlemmer hva de driver med?, spør professor Morten Kinander i kjølvannet av Telenor-høringen.

KRONIKK: Morten Kinander om kontroll- og konstitusjonskomiteen

Fredagens (27. mai 2016) høring i Telenor-saken var opplysende, men ikke om den saken som var under høring. Den var opplysende fordi den blottla komitémedlemmenes store og alvorlige kunnskapsmangler. Om komiteen selv og Stortingets rolle i et konstitusjonelt demokrati.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen (KK) skal blant annet undersøke om det kan gjøres gjeldende kritikk mot statsrådene, for eksempel ved at de ikke har etterkommet Stortingets klare forutsetninger.

Siden vi i Norge har parlamentarisme, innebærer dette å undersøke om statsrådene kan holdes konstitusjonelt ansvarlige, noe som også involverer å forberede grunnlaget for en eventuell riksrettssak.

Dette skiller seg fra det politiske ansvaret som Stortinget hele tiden kan rette mot en regjering, ved at et flertall blant Stortingets medlemmer til enhver tid på fritt grunnlag kan bestemme seg for at de ikke har tillit til Regjeringen eller til noen av dens medlemmer.

Det første involverer de rettslige rammene for politikken; det andre er politikk. Det er nok også derfor komiteens nåværende leder, Martin Kolberg, i 2012 var opprørt over det han oppfattet som å være et politisk angrep på en arbeiderpartistatsråd, og advarte i klare ordelag mot at komiteen ble brukt (parti) politisk. Komiteen skulle visstnok holde seg for god den slags.

Denne innsikten - at det er snakk om de konstitusjonelle rammene for politikken, og dermed også om rettsregler - har tydeligvis gått tapt blant flere av komiteens medlemmer. Om den noen gang har vært der.

Tilsidesetter regler

I Klassekampen 28.05, utdyper medlemmet Per Olaf Lundteigen sin oppfatning om forholdet mellom jus og politikk i Telenor-saken på denne måten: «Det er helt tydelig at det forsøkes å skapes et inntrykk av at jusen står over folkestyret. Jusen er da organisert av folk som representerer kapitalkreftene».

Bakgrunnen for uttalelsen er at professor Tore Bråthen, innkalt ekspert i høringen, hevdet at selskapslovgivningens taushetsregler er til hinder for at Telenor kan dele informasjon med staten som eier.

Én ting er at Lundteigen ikke synes å være enig med seg selv om hvorvidt jusen er et produkt av politikken eller av kapitalkreftene. Noe langt alvorligere er at Lundteigen mener at de rettsreglene som han som politiker har vedtatt, kan tilsidesettes av de samme politikerne - hvis det er i deres interesse.

Bortsett fra at dette er egnet til å gi inntrykk av at et mangeårig og markant medlem av vår lovgivende forsamling ikke har særlig respekt for de lovene som forsamlingen vedtar, gir dette grunn til å spørre om han vil innvilge alle andre den samme lemfeldige holdningen til politisk vedtatte rettsregler.

Jus er som kjent det praktiske uttrykket for politisk handling; i tillegg til bevilgninger er det nettopp det størstedelen av stortingsvedtakene ender opp i. I dette henseende er det er ikke noe forskjell på jus og politikk. Jus er politikk. Dette synes ikke Lunteigen å forstå, eller - kanskje verre - ha noe særlig sympati for.

Autoritært sinnelag

Under denne forvirringen, ligger det imidlertid et større problem: Lundteigen synes å blande politisk styring gjennom demokratisk vedtatte rettsregler - som taushetsplikten i selskapsretten er - med politikernes styre, i den forstand at dersom Lundteigen, som politiker, ønsker å oppnå noe, har dette ønsket også forkjørsrett i møte med de rettsreglene som andre politikere har vedtatt, rett og slett fordi han som person gjerne skulle ha sett et annet resultat.

Langt på vei kan man se hele årsaken til at vi har styring gjennom rettsregler nettopp som et uttrykk for å avskjære mot denne typen personstyre. Det vitner om et autoritært sinnelag, stikk i strid med den demokratiske fanen Lundteigen selv løfter så høyt.

Dersom det virkelig er slik at Lundteigen er uenig med taushetsplikten i selskapsretten, ser vi fram til et lovforslag fra representanten Lundteigen om ikke lenge. Inntil han får gjennomslaget for dette forslaget, må Lundteigen som person forholde seg gjeldende rett. Så frustrerende det enn måtte være.

Regler ikke så viktig

Det er imidlertid ikke bare Lundteigen som sliter med forholdet mellom jus og politikk. I Dagens Næringsliv 27.05 sier komiteens medlem Abid Raja at taushetspliktregler kan være vanskelig å overholde i praksis, og at en påstand om at det gjelder en slik taushetsplikt «passer sikkert fint i jusbøkene, men høres ikke helt riktig ut i praksis». Det er vanskelig å vite hvor man skal begynne når dette kommer fra et juristutdannet medlem av landets konstitusjonskomité.

I likhet med Lundteigen, og på om mulig enda mer forvirret vis, gir Raja her uttrykk for at det ikke er så viktig med slike regler, dersom de setter en stopper for det sirkuset han vitterlig har bedrevet i komiteen. I et vanlig politisk gjørmeslagsmål, er slike argumenter helt gangbar mynt. Men når formålet med høringen er å undersøke om en statsråd kan holdes konstitusjonelt ansvarlig, er det langt mer alvorlig.

Grunntonen i disse medlemmenes holdning synes å være at jus er vel og bra, så lenge det ikke gjelder dem.

Og igjen må vi spørre et medlem: Er det slik at vi andre også kan henvise til praksis når vi ikke følger den lovgivende forsamlingens vedtak? I disse selvangivelsestider, kan jeg hevde overfor ligningsmyndighetene at jeg bare har forholdt meg til praksis, og ikke til «jusbøkene»?

Politisk usikkerhet

Telenor-høringen gir grunn til bekymring for det demokratiske sinnelaget og rolleforståelsen til noen av komiteens medlemmer.

Én ting er at dette er skadelig for de selskapene som har staten som eier, siden det skaper uforutsigbarhet og muligheter for å bli utsatt for avhør av landets politikere. Og er det noe store, internasjonale investorer har allergi mot, er det nettopp denne typen politisk usikkerhet.

Langt på vei kan man også si at hele suksesshistorien til den norske eierskapsmodellen, er basert på nettopp det motsatte av det Kolberg, Lundteigen, Raja og andre nå driver med.

Staten har hatt lang og god tradisjon for å sikre styring gjennom fornuftige styrevalg, og ellers vært flinke til holde fingrene fra fatet. Har det skjedd mislighold, har holdningen vært at slikt er et anliggende for politi- og påtalemyndighet.

En annen ting er denne fremferden er egnet til at mange av oss mister respekten for politikere og landets lovgivende forsamling, ved at de ser ut som å være mer opptatt av å lage sirkus enn noe annet.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kronikk/hovedinnlegg debatt i VG 1. juni 2016. '

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på