En pragmatisk leder legger en slagplan for å nå organisasjonens mål, og er mindre opptatt av visjoner, estetikk og idealisme.
KOMMENTAR: Øyvind Kvalnes om ledelse
Enogseksti år unge Fernando Santos ledet Portugal til seier i Euro 2016, europamesterskapet i fotball. Portugal vant med en spillestil som i stor grad handlet om å kneble motstandere og lokke dem til å ta risiko.
Etter seieren mot et kreativt og risikovillig Kroatia sa han: «Noen ganger må du være pragmatisk for å vinne».
Her har vi stikkordet for å forstå innsatsen hans i ledelsesperspektiv. Santos har lykkes gjennom å være en pragmatisk leder, en som legger en nøktern og analytisk plan, uten nødvendigvis å briljere underveis.
Laget hans spilte forsiktig og til dels kjedelig fotball gjennom mesteparten av turneringen. Santos var ikke ute etter å begeistre nøytrale tilskuere, men hadde fokus på løsninger og resultat. Utenom Cristiano Ronaldo manglet han toppspillere som kunne bidratt mer til fryd og underholdning på tribunene og i de tusen hjem.
Vinneren blant lederne
Nå står han igjen som den klare vinneren blant lederne som var i aksjon i Frankrike.
Laget hans var ikke blant favorittene til å vinne mesterskapet, men en kombinasjon av pragmatisk lederskap, hardt arbeid og flaks var nok til å sikre seg trofeet.
Santos er utdannet elektroingeniør, og praktiserte faget før han ble fotballtrener. Han har trolig tatt med seg en problemløsende mentalitet derfra. Det gjelder først og fremst å få ting til å virke, så får andre ta seg av underholdningen.
Under mesterskapet uttalte Santos at det var liten glede i å få applaus og ros for å spille spektakulær fotball, hvis den mindre spektakulære motstanderen scorer flere mål og går videre. En lignende innstilling kan vi finne hos løsningsorienterte ledere i andre organisasjoner. Hvem tør påstå at de tar feil?
Tre perspektiver
Vi kan få bedre tak på hva det vil si å være en pragmatisk leder ved å stille denne egenskapen opp mot tre andre egenskaper, og se hvordan de kan danne motsetningspar.
- Pragmatisk versus visjonær: Den pragmatiske leder er nedpå og tilstede her og nå, mens den visjonære lederen som peker fremover og har luftige og inspirerende visjoner om hvor organisasjonen er på vei. Den siste formen for ledelse er gjerne kombinert med høy grad av karisma og evne til å vekke begeistring og sterke positive følelser. Santos er mer av en stoiker, og uttalte at følelsene burde holdes i sjakk helt til kampen var over. Dette er «en-kamp-av-gangen-ledelse» i praksis, og passer utmerket til turneringer som Euro 2016.
- Pragmatisk versus estetisk: Den pragmatiske leder er mer opptatt av det som virker enn det som er vakkert. Så lenge det ikke deles ut stilkarakterer i fotball, ser ikke Santos og likesinnede noe poeng i at prestasjonene på banen skal være pene å se på.
- Pragmatisk versus idealistisk: Han eller hun kan også ha et pragmatisk forhold til idealer og etikk, og dermed til skillet mellom rett og galt. Denne kontrasten har vi ikke sett hos Santos, men den hører med i den generelle beskrivelsen av en pragmatisk leder. Hvis det er en løgn som skal til for å utløse en positiv reaksjon fra medarbeiderne, så kan den pragmatiske lederen ty til det.
Esktremutgaven av pragmatisme
I sin mest ekstreme form er dimensjonen beskrevet av renessansetenkeren Niccolo Machiavelli i «Fyrsten». En leder som vil oppnå resultater, må være villig til å sette alminnelige etiske hensyn til side.
Hvis krigen bare kan vinnes ved å lokke motparten til forhandlingsbordet med et falskt løfte om fritt leide, så er det eksemplarisk lederskap, selv om det er etisk betenkelig adferd.
Machiavellis motto er at den som i all sin adferd prøver å være god, vil gå til grunne blant folk som ikke er gode.Pragmatisme hører med i det rike registeret av måter å utøve lederskap på. Når noen lykkes med en bestemt form for ledelse, inspirerer det gjerne andre til å følge samme mønster.
Det betyr ikke nødvendigvis at vi får en bølge av pragmatisk ledelse etter Santos' suksess. Mangfoldet av effektfulle lederstiler består, både i fotball og på andre arenaer i arbeidslivet.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel om ledelse i Dagens Næringsliv 1. august 2016.