Odyssevs seiler inn som en ny type helt. Han er ikke muskelkraft, men hjernemasse. Han bruker listig og praktisk fornuft.

HISTORISK: Steinar Bjartveit om Odyssevs

Odyssevs forteller at han seilte fra Troja med sitt mannskap og sine båter. Krigen var over og byttet om bord. Han seilte ikke lenge før gudene blåste hans skip på ville veier. Han havner i kyklopenes land. Her bor forferdelige kjemper.

Kykloper har bare et øye midt i pannen. De er ville og eier ingen lover eller orden. Enhver gjør som han vil med sin hustru og sine barn, og ingen bryr seg om andre. Odyssevs går i land med et lite følge for å sanke forsyninger, for området bugner av korn, druer og småfe. Men han går også i land for å se hvordan et slikt folk lever.

Møter den jævligste av kyklopene

Han kommer til å møte den største og jævligste av alle kyklopene: Polyfemos. Denne kyklopen har i all ettertid stått for den ytterste råskap og ondskap. Da Primo Levi diktet Odysseen inn i sine erindringer om Holocaust gjenoppstod kyklopen som brunsvart fascisme uten skånsel eller medynk. I George Clooneys film O Brother, Where Art Thou? spiller John Goodman kyklopen som en slafsende, mannevond bibelselger med lapp over det ene øyet.

Odyssevs og hans lille følge finner fram til kjempens hule. Hulen er tom, men fylt med mat. Det hviler en kvalmende og intens ro inne i hulen. En katastrofe venter på å skje. Hulens herre kan vende tilbake når som helst. Mennene trygler Odyssevs om å ta med seg hulens forråd av oster og mat og skynde seg tilbake til skipet, men Odyssevs har ikke kommet så langt for ingenting. Han vil se kyklopen. Og det får han til gagns.

Den enøyde kjempen tramper inn i hulen med hele sin saueflokk. Han sperrer inngangen med en kampestein før han melker sine dyr. Plutselig oppdager kyklopen grekerne. Han vurderer dem nøye, kaldflirer og spør med utilslørt djevelskap om hvor deres skip er. Odyssevs aner fare på ferde og slår en skrøne om at skipet deres knustes mot klippene, og de er de eneste overlevende. Hvis kyklopen akter Zevs’ formaning om å behandle gjester godt, så gir ham dem mat og gaver på reisen videre.

Hjernemassen flyter

Men kyklopen bryter alle konvensjoner og guddommelige påbud, og gulper ut hatsk forakt mot Zevs. Kyklopene er sterke nok i seg selv. De er Poseidons barn. De trenger ikke frykte Zevs’ sinne eller lynglimt.

Og så griper han to av Odyssevs’ menn, kakker deres hoder mot klippegulvet så skallene knuses, og hjernemassen flyter ut. Han river lemmene av kroppene og spiser menneskekjøtt, bein og innvoller. Han skyller det ned med hjemmelaget vin, legger seg på ryggen, raper og sovner.

 En plan gryner

Skrekkslagne sitter Odyssevs og hans følge tilbake. De kommer seg ikke ut. Hvis de våger å angripe kyklopen, hjelper det lite å lykkes. De vil forgå inne i hulen, for ingen klarer å flytte kampesteinen som dekker inngangen. Alternativt kan de bli spist en etter en mens de venter på en sjanse til å slippe ut.

”The man of twists and turns” snur og vender på den forferdelige dilemmaet de har havnet i, og en plan gryner. Han kan ikke unngå at kyklopen neste morgen fortærer to til av hans kamerater, men mens kjempen beiter sine sauer, så spisser Odyssevs og hans menn en trestamme de finner inne i hulen.

Kyklopen vender tilbake etter dags arbeid, åpner hulens inngang og eter to menn til som middagsmat. Og med ett opptrer Odyssevs totalt annerledes. Borte er den hardføre krigeren, fremme er den smigrende tjeneren.

Har den godeste kyklopen lyst på litt vin som grekerne hadde med seg i reisetaskene? Ja, takk. Kyklopen beljer ned tre store begre. Vinen er søt og særdeles alkoholholdig. Det tar ikke lang tid før kyklopen slører stemme og uttale. 

Spyr ut menneskekjøtt

Med kyklopisk dobbeltsyn, som i dette tilfelle ville vært normalt syn for oss mennesker, måler han Odyssevs og spør: hva heter du? ”Ingen”, svarer Odyssevs. Det er navnet som han går ved både ute og hjemme. Har mon tro kyklopen en gave å gi til Ingen? Gaven min er at jeg spiser deg til sist, brøler kyklopen. Og så spyr han ut menneskekjøtt og vinsøl før han faller om i den dypeste fyllesøvn.

Lynsnart svir Odyssevs og hans menn den spisse trestammen i bålet til tippen er glorød. De løfter stammen over den sovende kyklopen og kyler spissen ned i kyklopens øye. Det hveser som glovarmt stål i kaldt vann. Kyklopen rykker til og skriker ut om hjelp. Andre kykloper kommer ilende til hulen. De står på utsiden og roper ut bak kampesteinen om det er noen som gjør ham skade eller vold. Kyklopen brøler ut i smerte: Ingen gjør meg vondt med sin list. Hvorpå hans enøyde slektninger svarer at hvis ingen gjør ham vondt, så går det bra. De lunter tilbake til sine huler.

Kyklopen raser blindt rundt i hulen. Han griper etter Odyssevs og hans følge, men hendene slår ut i løse luften. Til slutt fjerner han kampesteinen og setter seg i inngangen. Ikke et eneste menneske skal slippe ut av hulen hans, selv om han ikke kan se dem. Han rører alle dyr som passerer ham for å gå ut på beite. Han stryker sauene over ryggen.

Så Odyssevs, rådsnar som alltid, utnytter nettopp dette. Han binder sine menn fast til buken på store sauer og flanker hver innbundne sau med to sauer til. Hvert trekløver av sauer passerer kyklopen med sin last uten at kjempen oppdager lasten de skjuler. Til slutt knyter Odyssevs seg selv fast til undersiden av den største bukken han finner. Han holder seg fast i ullen og glir forbi den ondsinnede, forblindede kjempen som vokter utgangen. Og ute i solskinnet løper de ned til skipet og til frihet. 

Trollbinder tilhørerne

Legg merke til historien Odyssevs forteller. Det er hans første store fortelling ved Alkinoos’ hoff. Selvfølgelig trollbinder han tilhørerne, den gang da og i alle hundreårene som har fulgt siden.

Det er noe allmennmenneskelig og beundringsverdig ved Odyssevs’ beretning. Han trenger ingen superkrefter eller guddommelig bistand for å seire over monsteret. Han bruker det mest menneskelige av alle ting for å vinne. Han bruker fornuften, men ikke skoleflink fornuft eller Mensa-klubb fornuft.

Odyssevs anvender listig og praktisk fornuft. Kanskje derfor beundrer vi ham umiddelbart. Fordi dette er en helteegenskap vi alle kan eie. En slik fornuft er menneskets adelsmerke. Det skiller oss fra dyrene, men så beseirer han da også et beist.

En annerledes helt

Disse kvalitetene gjør Odyssevs annerledes enn andre greske helter. Akillevs blir den klare motsatsen. Akillevs som glitrer med sin styrke og sitt mot. Ingen kriger kan måle seg med ham. Putt Akillevs inn i kampens hete, og han rydder plass med hugg og slag. Blod dekker marken, og fienden faller i hundre meters omkrets. Muskler og lær, stål og svette.

Da Brad Pitt legemliggjorde Akillevs i filmen Troy, var i alle fall en halvdel av befolkningen tilfreds med rollevalget. For slik skal skikkelige helter se ut og oppføre seg. Til og med Jan Eggum lengter tilbake til ordentlige helter og arkaisk tid, noen lysår før onkel Lauritz forsvant.

Og så kommer Odyssevs og tilbyr noe helt annet. Her er ikke muskelkraft, men hjernemasse. Her er ikke rett på, men omveier. Her er ikke bank, men ord. Polytropos, asså. Det dukker opp en ny type helt. Der hvor Homers bok Iliaden handler om Akillevs’ mot og hvordan Akillevs’ raseri driver ham til grunne, så handler Odysseen om Odyssevs’ kløkt og hvordan hans smarte grep fører ham hjem. 

En luring som leder

Den heltetypen Odyssevs legemliggjør, kalles i sagn og eventyr for trickster. Det er en luring, ofte en skøyer, som forstår mennesker og sosiale spill. Tricksteren manøvrerer og manipulerer. Han kan være godsinnet eller ondskapsfull. Framfor alt er han en bakspiller som får andre til å bevege seg. Tricksteren er sjakkspilleren, aktørene er brikkene.

I legender kjenner du tricksteren igjen som Loke i norrøn mytologi, Jakob i det gamle testamentet eller reven i norske folkeeventyr. Carl Gustav Jung mente tricksteren var en arketype, en medfødt tendens til å lese verden på en bestemt måte. Du ser tricksteren der ute, akkurat som du ser vismenn og madonnaer. Derfor finner du tricksteren også igjen i moderne litteratur og filmer, enten vi snakker om Snurre Sprett eller Ocean’s Eleven.

Med Odyssevs tar tricksteren steget ut av birolle-listen og blir hovedrolle i fortellingen. Han blir en ny helt som vitner om et farvel til våpnene og heroiske krigere, og et velkommen til fornuften og sivilisasjonen. 

Sjokkerende mesterverk

Med Niccolò Machiavelli blir tricksteren et lederideal. I sitt sjokkerende mesterverk Fyrsten bryter Machiavelli med alle ideelle forestillinger om lederskap. Han fnyser av naive oppfatninger om det gode i mennesket, og han frykter ledere som styrer etter et sånt grunnsyn. De kan gjøre mer skade enn gavn.

Det er ikke så at Machiavelli mener at mennesket er ondt. Han mener at mennesket er godt og ondt, og kanskje framfor alt at vi er litt kortsiktige og selvopptatte. Mennesket kan jobbe for felleskapets beste, men vi styrer mest etter egeninteresser. Derfor mener han ledere bør ta hensyn til det i sitt lederskap, og derfor kalles han realpolitikkens far.

Således har Machiavelli fått et ufortjent dårlig rykte. Fyrstens store spørsmål er: Hvis dette er mennesket, hvordan skal du da lede? Og Machiavelli vet svar. Lederidealet bør være kentauren, fabeldyret som er halvt menneske, halvt hest. Metaforen er mer kompleks enn du skulle tro. Det menneskelige står for renessansens humanistiske grunnlag. Machiavelli forkaster ikke dette. Men det dyriske må også til, ellers vil du forgå som leder blant alle de som ikke er gode.

To dyr trekkes fram, to kvaliteter innpodes som lederegenskaper: Løven og reven. Løven gir umiddelbart mening for de fleste. Ledere skal være modige og sterke. Vi ønsker ikke feige skikkelser som viker unna vanskeligheter, eller nølende skygger som lar mulighetene gli forbi. I all tid har vi elsket han- og hun-løver som raser regalt og rivende gjennom villskapens jungel. Løven meisler inn symbolet om lederskap. Bare ta en titt på kongehusenes våpenskjold.

Men reven? Hvor mange kongelige slott smykkes med spiss snute og hvit haletipp? Nei, det nærmeste du kommer, er adelig revejakt. Her gjør de da feil, i følge Machiavelli.

Skal du jakte reven, så må det være for å vinne dens egenskaper, ikke for å rive den i filler. For reven lykkes best, mens løven sliter ut både seg selv og andre med sine evinnelige brøl og enfoldige riv-i-hjel taktikk. Nesten som Akillevs går til grunne i sitt eget raseri.

Vi trenger løven og dens styrke for å skremme ulvene bort, men vi trenger reven for å unngå farer. Nesten som Odyssevs manøvrerer forbi monstre og fristelser på veien hjem. 

Slår alle i lur taktikk

Machiavellis rev ligner på Odyssevs. Faktisk, Odyssevs er Machiavellis ideal mer enn Cesare Borgia som ofte trekkes fram. Ta en titt på Monteverdis opera-versjon av historien, Il ritorno d’Ulisse in patria. Der levnes ingen tvil.

Ulysses/Odyssevs slår alle i lur taktikk og slue bedrag. ”The man of twists and turns” fyller alle Machiavellis revekriterier. Han leser konfliktfylte landskap godt og blir verken sta eller godtroende i sine konklusjoner. Han har en sunn skepsis til det han ser og tar ikke for gitt det han hører.

Som Machiavelli selv påpeker, så  kan alle se, men få kan røre. Og ”twists and turns” borger i seg selv for en fleksibel og adaptiv tilnærming til å møte utfordringene. Her finnes ingen suksessoppskrift som gjentas til det kjedsommelige, ei heller prinsipper som opphøyes til katolske katekismer. Machiavellis rev og Odyssevs er i bunn og grunn ytterst pragmatiske. 

Den pragmatiske leder

Alt er ikke mulig, men mye er mulig hvis du bare venter på den optimale match mellom situasjonens krav og dine evner. Derfor må du som reven ha flere utganger og være en utholdende liten spissnute og vente på balansepunktet når du kan ha størst gjennomslag.

Interessant nok har ledelseslitteratur tonet ned de svettvåte drømmene om visjonære ledere med store, hårete mål. Den pragmatiske lederen blir like gjerne trukket fram. Den som ikke bryr seg så mye om store ord og gylne tider, men mer konsentrerer seg om det aktuelle problem her og nå.

Den som likner mer på Harvey Keitls rollefigur i Pulp Fiction, når han banker på døren til fortvilte Samuel Jackson og John Travolta, og med beroligende ord sier: ”I’m Winston Wolfe. I solve problems.” Sånn der omtrent. Lik som Odyssevs. 

Referanse:

Artikkelen er et utdrag fra SteinarBjartveit: Odyssevs. Fagbokforlaget, 2016.

Om Boken: Boken Odyssevs av handler om antikkens største helt og hans reise for å finne veien hjem etter krigene ved Troja. Odyssevs, han som lurte trojanerne ved å tilby dem en trehest som skjulte greske krigere klar til å erobre byen. Odyssevs, han som skilte seg fra sine krigskamerater ved å være en annerledes helt, ikke så mye kraft og muskler som pragmatisk fornuft. En klok luring, en ettertenksom søkende, stadig på vei hjem, men alltid nysgjerrig på nye oppdagelser. Boken baserer seg på Homers skildring i Odysseen som ble skrevet for over 2000 år siden. Homers fortelling har påvirket mange: Machiavelli, Shakespeare, George Clooney, Ringenes Herre, James Joyce og Homer Simpson. En god fortelling, en god bok, sier noe om deg som menneske. Derfor sier den også noe om deg som leder.

 

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på