Så hva kan vi ane om året som kommer?, undrer professor II Gudmund Hernes ved BI. Han ser inn i 2017 i lys av det som skjedde i 1917.
KOMMENTAR: Gudmund Hernes om 1917 og 2017
Noen holdepunkter har vi for 2017, både lovende og truende. Svære krefter er løs, teknologiske, økonomiske, sosiale og politiske. Her er sju av dem:
- Både USA og Russland inntar nye roller; begge land vil kanskje styres mer av makt enn av vett.
- Store folkegrupper er til fots. Flyktninger krysser grenser, vandringer utfordrer gjeldende avtaler og etablerte institusjoner, ja, hele nasjoner.
- Store maktforskyvninger er på gang. Etablerte allianser er i spill, og verdenskartet tegnes på nytt – i Asia, i Midtøsten, i Europa.
- Nye teknologier er under prøving – og feiling. De forrykker forholdet mellom gamle autoriteter og folk som før festet lit til dem.
- Den sosiale balansen er skjør, og den forstyrres både av nye fremmede som kommer og ønsker å finne sin plass, og av tradisjonelle grupper som får sine livsutsikter omkalfatret.
- Folk erfarer at den kjente verden svinner, men at den politiske klassen som slapp kreftene løs, er bakpå og ikke makter å forme en trygg fremtid. Tvert imot slår flere kriser inn på en gang. Og de floker seg sammen, uten kraftfulle felles grep for å mestre dem.
- Uro og sinne over tap av kontroll over eget liv driver velgere til de politiske ytterfløyene. Når sedvanlig politikk ikke virker, får politikere som før lusket i kulissene, folk direkte i tale gjennom nye medier, og kan true den større sosiale orden.
Verdenskartet tegnes på nytt.
- Les også: Når fremtidssjokket rammer
Paralleller til 1917
Denne beskrivelsen er ikke original, og situasjonen er ikke ny. Den kunne vært skrevet for året 1917.
I Europa hadde de gamle stormaktene kjørt seg fast i en blodig skyttergravskrig. Storbritannia og Frankrike hadde innført blokade av matforsyninger til sentralmaktene Tyskland, Østerrike-Ungarn, Tyrkia og Bulgaria.
1. februar meldte den tyske admiral Tirpitz mottrekket, med et nytt våpen: den uinnskrenkede ubåtkrig mot lastebåter som førte forsyninger til fienden, også nøytrale – og amerikanske skip ble senket.
8. mars startet februarrevolusjonen i Russland (etter den julianske kalenderen, som var i bruk i Russland, var datoen 23. februar.) En uke senere abdiserte tsaren, men den nye regjeringen fortsatte krigen mot Tyskland. USA ble det første landet som anerkjente den, mens et tysk svar var å sende den landflyktige Vladimir Lenin i en forseglet jernbanevogn til St. Petersburg. Dit ankom han 16. april, og ga seg i kast med å gi ny retning til revolusjonen.
Rett før, den 6. april, erklærte USA krig mot Tyskland, og mobiliserte for å sende tropper til de europeiske slagmarkene. Konflikten ble stadig mer global. Britene kriget mot Tyrkia i Midtøsten, erobret Baghdad og etterhvert Palestina. 2. november utstedte utenriksminister Arthur J. Balfour en deklarasjon til Sionistføderasjonen i Storbritannia som støttet et hjemland for det jødiske folk i Palestina – konsekvensen utspilles i 2017.
På andre arenaer skjedde det også mye. I august 1917 erklærte Kina krig mot Tyskland og Østerrike. Og andre fronter var i bevegelse: 27. oktober marsjerte 20 000 kvinner for stemmerett i New York. Noen dager etter tok bolsjevikene makten i Russland. Og krigen ble en mektig stimulans til teknologisk utvikling: fly, tanks, radio, armbåndsur, sommertid, sanitærbind.
I 1919 kom fredstraktaten i Versailles. Der ble det som var vunnet på slagmarkene, tapt i forhandlingene, fordi innholdet mer ble bestemt av å ta hevn enn å tenne håp.
Trumpismen og Putinismen
Har parallellen noe poeng? Ta dagens mest prominente ledere og deres styringsfilosofi.
Felles for trumpismen og putinismen er kynismen. Begge bryter konstituerende normer for politisk adferd. Begge lyver uten blussel. Kostnader i liv av politiske trekk teller lite i kalkylene: Putin har vist det i Syria, Trump tvitrer freidig om bruk av atomvåpen.
Begge er opptatt, ikke av institusjoner, men av å inngå en deal med den andre. Begge slår ned motstandere, men viser sin maktbrynde ved også å falle støttespillere i ryggen: Putin tok ikke utenriksminister Lavrovs råd om å svare med samme mynt da USA utviste 35 russiske diplomater ved nyttår; Trump forsmådde guvernør Christie etter tjenesten som nyttig idiot.
Alle håndlangere vet de må ha sjefens gunst og at de sitter på hans nåde. Begge er like narraktig opptatt av karslighet – Putin blotter overkroppen på hesteryggen, Trump skryter av at et organ på underkroppen. Begge er like pompøse og vulgære.
Og ja, begge er der og vil forme våre liv på grunn av det som skjedde i 1917.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 6. januar 2017 under vignetten "Påfyll".
Tekst: Gudmund Hernes, forsker ved FAFO og professor II ved Handelshøyskolen BI.