USAs president er nå blitt verdens førsteløgner. Han lyver, igjen og igjen, skriver Gudmund Hernes.
La meg bare innrømme: Jeg ble lurt av Donald Trump. I flere år hadde han drevet påstanden om at Barack Obama ikke var født i USA og derfor ikke rettmessig kunne velges som amerikansk president, og mange sluttet seg til ham.
16. september 2016 innkalte Trump pressen for nok en gang å uttale seg om saken. Mediene gikk på agnet, stilte tallsterkt opp i beste sendetid og Trump erklærte: «Barack Obama er født i USA. Punktum».
Han justerte sine utsagn til å stemme med virkeligheten. Nyheten var at Trump endelig hadde sagt det som var sant, og ikke lenger gjentok løgnen han i flere år hadde kolportert.
Det var ikke der han lurte meg - det var med det han føyde til: Men husk - det var Hillary Clinton som startet løgnen i 2008. «Jeg stoppet den!».
- Les også: Hva vil Trump som leder?
Erstattet en løgn med enn annen
Jeg hadde fulgt primærvalgkampen mellom Clinton og Obama i 2008 tett, men mintes ikke dette. For hvem husker alt etter åtte år? Og ja, det hadde jo vært en del skittkasting mellom de to kandidatene den gang, så det var ikke utenkelig. Tvert imot, det liknet på en sannhet - det var «sannlikt».
Dette begrepet «truthiness» - noe som umiddelbart virker tilforlatelig selv om det ikke gis belegg - ble myntet av den amerikanske komikeren Stephen Colbert i 2005. Det Trump sa om Hillary var for meg sannlikt: Jeg gremmet meg over utsagnet, men tok det for god fisk.
Så sjekket store amerikanske medier Trumps påstand om Hillary. Etter noen dager slo de fast: Det Trump hadde sagt om Hillary var falskt. Punktum.
Med andre ord: Det Trump hadde gjort den 16. september var ikke å snakke sant. Han hadde erstattet en løgn med en annen.
Hvem kan man stole på i en valgkamp?
Flere enn meg satt igjen med følelsen av å være lettlurt: Det er ikke greit å vite hvem man kan stole på i en hissig valgkamp! Mer enn det, uten tillit til at det ledere eller medier sier er vederheftig, blir det slitsomt å være borger:
Det tar tid å finne ut av hvordan ting forholder seg. Hel- og halvsannheter stjeler oppmerksomhet, tapper krefter og forrykker den politiske dagsorden. Falsk informasjon kan også få en til å tvile på egen hukommelse, dømmekraft og virkelighetssyn.
På samfunnsnivå undergraver feilinformasjon og «alternative fakta» det gjensidige kravet om å snakke sant, og dermed det man kan kalle den kognitive samfunnskontrakten. Polariseringen øker. Noen begynner tviler på alt og alle - de er alle samma ulla. Noen kan til slutt velge sin opinionsleder - føreren som tenker for oss.
Verdens førsteløgner
USAs president er nå blitt verdens førsteløgner. Han lyver, igjen og igjen: Om millioner av ugyldige stemmer, om kriminalitet som er ute av kontroll, om horder som trenger over grensene, om en helseforsikring som er falitt.
Han angriper alle som kan stagge ham: Medier, forvaltning, rettsvesen. Spillet består i at spilleregler ikke skal gjelde, men nye påkalles etter hvert trekk. Ikke minst angripes samfunnets hovedfilter, de profesjonelle journalister («crooked media»), og det nye begrepet falske nyheter kyles tilbake nettopp mot dem.
Grunn til optimisme?
Med institusjoner under hugg og konstituerende normer under vedvarende angrep, er det noen grunner til optimisme? Faktisk flere.
George Orwells «1984» er igjen på bestselgerlistene. Abonnementene på kvalitetsmedier som The New York Times skyter i været. «Women’s March» trakk millioner. Folk og politikere gjenoppdager møtets makt, det mobiliseres og organiseres som aldri før:
Kongressrepresentanter stilles både ansikt til ansikt og til veggs av folk av kjøtt og blod. Det er langt heftigere enn klikk på sosiale medier.
Grenser for illusjonsspill
Men det som kanskje har gitt meg mest tro på at det er grenser for illusjonsspill, tåkelegging, tilsløring og avledning, er at Trump på mandag måtte sparke sin sikkerhetsrådgiver Michael Flynn. Tilliten til ham var fordampet fordi han gjentatte ganger hadde løyet, ikke bare for publikum og presse, men også overfor visepresidenten.
Dermed har Trump erkjent at det faktisk finnes noe som er sant. Sannhet har det ubehagelige ved seg at den i det lange løp pipler ut, enten det er om hvor folk er født eller om hvem som lyver for hvem.
I Johannesevangeliet heter det «Sannheten skal frigjøre eder». Trump er ikke der. Men vi andre kan ha håp. For nå måtte Første-løgnerens sikkerhetsrådgiver gå på grunn av løgner.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 17. februar 2017.
Tekst: Gudmund Hernes, forsker ved FAFO og professor II ved Handelshøyskolen BI.