Møt professor Nick Sitter

Fagprofil: Professor Nick Sitter

Da Nick Sitter kom til BI i 2000, var han en kommende stjerne innen regulering av energisektoren og demokrati i Øst-Europa. I dag er han mer kjent som ekspert på internasjonal politisk økonomi og terrorisme.

Tekst: Morten Ståle Nilsen

Du vokste opp over hele Skandinavia?

Det stemmer. En av foreldrene mine jobbet for Utenriksdepartementet. Jeg begynte på barneskolen i Danmark, avsluttet grunnskolen i Norge og gikk på internasjonal videregående skole i Sverige. Jeg hadde tenkt å studere i enten Danmark eller Norge, men så klarte jeg å samle sammen akkurat nok poeng til å komme inn på London School of Economics and Political Science (LSE).

Hadde du lyst til å bli akademiker da du var barn?
Ikke egentlig. Ved siden av språk var de beste skolefagene mine matematikk og historie. Da hadde jeg to muligheter: statsvitenskap, historie og økonomi, eller matematikk og fysikk. Jeg valgte det første og er glad for det.

Fortell oss om tiden på LSE.
Jeg skrev masteroppgave om den økonomiske og monetære union i Europa. Jeg leverte den inn i september 1991, mens forhandlingene fortsatt pågikk. Likevel visste jeg at det ikke var dette jeg egentlig hadde lyst til å drive med. Det var på denne tiden at Sovjetunionen brøt sammen, Berlin muren falt, og Øst-Europa eksploderte. Den monetære unionen var vel og bra, men de større nyhetene i tiden var langt mer spennende. Etter hvert tok jeg doktorgraden på utviklingen av systemet med konkurrerende partier i det post-kommunistiske østlige Sentral-Europa. Jeg ville finne ut hvordan vi kunne bruke det vi visste om stater og markeder og demokrati i Vest-Europa til å analysere det som skjedde i Øst-Europe. Jeg var interessert i integrasjon.

Og hva fant du ut?
Hovedtesen min var at de tidligere kommunistene, eller folk på venstresiden, ønsket å tilpasse seg den sosialdemokratiske og vesteuropeiske politikken og markedene med en gang, akkurat som de mer liberale på høyresiden. Den konservative gruppen, derimot, så bakover til 1930-tallet. Jeg hadde et ønske om å forstå hvordan folk på venstresiden og i sentrum endte opp som markedsliberalere, mens de på høyresiden ble markedsskeptikere. Da jeg gjorde ferdig doktorgraden min i 1999, hadde vi vært gjennom en periode med optimisme – Clinton, Blair, stabil oljepris, Russland under Jeltsin, «The End of History» av Francis Fukuyama.

Og så gikk det nedover med optimismen?
Ser man til 9. september 2001 som et symbolsk endepunkt for den tiden, ja. En eller annen har sagt at historien ikke har et navn på perioden mellom 1989 og slutten på 1990-tallet, men at det ikke spiller noen rolle nå, siden den tiden er forbi!

Hva har fremveksten av nasjonalisme i Øst-Europa betydd for EU?
Jeg er for tiden med i et nytt forskningsprosjekt ved LSE, der vi forsøker å finne ut mer om hvordan  EU håndterer forskjellige kriser. Og det fins flere av dem. Det vi kaller demokratisk tilbakefall – fremvekst av politisk populisme, nasjonalisme og angrep på konstitusjonalisme og rettssikkerhet – kan bli et problem.

Da det bare gjaldt Ungarn, var det unikt. Men da noe liknende skjedde i Polen, begynte man å ane et mønster. Hva skjer når enkelte nasjoner begynner å fjerne seg fra EUs kjerneverdier, blant annet  viljen til å ha et åpent marked – verktøyet for å sikre demokrati, velferd og trygghet? Hvor hardt kan EU presse på for å holde styr på medlemsstatene?  De må være forsiktig og ikke kaste ut barnet med badevannet. Ingen ønsker å skyve Bulgaria, Romania, Ungarn, Kroatia eller Polen inn i Vladimir Putins åpne armer.

Det minner oss om et av de andre forskningsområdene dine.
Ja, energipolitikk, Russland og EU. Jeg tror EU er svært klar over at Putin er på jakt etter allierte, og at energi er et av våpnene hans i denne kampen. Å holde EU sammen er en hårfin balansegang, og jeg synes at Angela Merkel, med sin bagasje fra den kalde krigen, er veldig flink til å se hvordan unionen bør håndtere disse spørsmålene.

Hvordan ble du interessert i energipolitikk?
Jeg fikk jobb i et lite konsulentfirma i 1994, mens jeg jobbet med doktorgraden. Logikken var omtrent sånn: “Jaså, du kommer fra Norge. Da vet du nok en del om olje og gass.” Det gjorde jeg egentlig ikke, men jeg ville gjerne lære. Her var også tidspunkt heldig. Det var interessante tider i energisektoren. EU-kommisjonen var i ferd med å utarbeide sine forslag for å bryte opp monopolene.

Og dette var interessant nok til at energipolitikk og regulering ble ditt viktigste forskningsområde i årene som fulgte.
Ja, og det var det jeg kunne om en ganske “nerdete” sektor – i krysningen mellom offentlig og privat sektor – som så gjorde at jeg fikk jobb på BI, da Kjell Eliassen startet et stort forskningsprosjekt om telekommunikasjon. Jeg rablet ned et par ord om deregulering av telekom-industrien på en serviett mens vi spiste lunsj på en pub i London, og etterpå skrev jeg et kapittel om det med hjelp fra en venn som faktisk visste noe om akkurat det feltet. Det ble inngangsbilletten min: Det jeg visste om regulering, spesielt i markeder som hadde vært monopolisert etter andre verdenskrig, men som nå var modne for liberalisering som en følge av teknologi, nytenkning innen økonomisk teori og politiske endringer.

Så har vi din tredje store forskningsinteresse.
Det begynte som en ren og skjær interesse. Det meste gikk relativt bra i de landene jeg studerte, men alt brøt sammen i Jugoslavia. En venn av meg studerte borgerkrigene i Finland og Irland i første del av det tjuende århundre. Borgerkrig er ikke noe nytt i Europa, og vi hadde lyst til å analysere hva som skjedde der sammenlignet med andre borgerkriger, f.eks. dem i Italia og Spania. Hva er det som gjør at politiske systemer bryter sammen og det bryter ut borgerkrig? Dette førte til en interesse for terrorisme – og hvordan en best kan håndtere det. 

Og så ble terrorisme et av de største problemene som Europe og verden for øvrig står overfor. 
Det ble et brennhett tema på BI også, spesielt etter angrepet på gassanlegget i In Amenas i 2013 og den russiske okkupasjonen av Krim. Med kunnskap om både energi og terrorisme, befant jeg meg midt opp i alt sammen.

Det er et godt stykke unna der du begynte. 
Ja! Jeg kom til BI som ekspert på markeder og demokrati i Øst-Europa og regulering av energisektoren. Det var regulering jeg underviste i. Senere ble det min jobb å undervise om alt som hadde med Storbritannia å gjøre: Norge så til Storbritannia når det gjaldt reform av store myndighetsområder som utdanning og helse. Så førte begivenhetenes gang til at jeg de siste par årene nesten bare har undervist om og studert internasjonal politisk økonomi, energi og samfunnssikkerhet. Det er selvsagt tragisk for verden at terrorisme er blitt en så stor sak, jeg ville absolutt ha foretrukket at det hadde forblitt en liten biinteresse for meg.

Fortell oss om forskningen din på dette feltet.
Terrorisme er propaganda. Ledere og regjeringer må være forsiktige med hvordan de reagerer etter et terrorangrep. Terrorhandlinger er sjelden en eksistensiell trussel mot en nasjon. Men hvis en handler som om de er det, og for eksempel innfører nye lover veldig raskt, står en i fare for å gi terroristene overtaket. Drastiske tiltak kan virke mot sin hensikt, og det kan være vanskelig å oppheve lover. Dette forstår terroristene: Ett av de viktigeste målene med terrorisme er å provosere politikerne til å overreagere.

Politikerne trenger mye mot for ikke å overreagere?
Ja, og enhver statsviter kan fortelle deg at hvis det er noe politikerne vil, så er det å bli gjenvalgt. Hvis du er François Hollande, vil du bekymre deg over Marine Le Pen. Hvis du velger en mer fornuftig antiterrorpolitikk stiller du deg laglig til for hogg fra dine politiske motstandere. Allikevel vil alle eksperter på terrorisme si at det er dette man bør gjøre.

Har BI gitt deg mye frihet til å dyrke dine mange og varierte interesser?
Det har de gjort, og det setter jeg veldig pris på. En ting jeg liker med BI er at de er veldig klare på hva de vil ha fra deg. Det forventes at du skal undervise og drive relevant forskning, men hvis du vil gjøre noe annet i tillegg, kan du gjerne gjøre det, selv om den forskingen ikke har noen umiddelbar relevans for institusjonen. Som sagt har jeg vært veldig heldig, siden alle mine interesser på en måte har løpt sammen – og har blitt relevante for BI. Det fins en pragmatisk etterspørselsdynamikk, og som foreleser og forsker må du holde tritt med den etterspørselen. Samtidig blir du oppmuntret til å interessere deg for mer fjerntliggende tema.

Referanse: Advantage #2/2016 - Magasinet for medlemmer av BI Alumni.