Det er lite som tyder på at vi har en egen emosjonell intelligens (eq). Men ideen selger godt, skriver Linda Lai.
KOMMENTAR: Linda Lai om emosjonell intelligens
Foredrag og bøker om emosjonell intelligens selger som aldri før. Det påstås at eq er viktigere enn iq, og at eq gir mye høyere ytelse og profitt. Samtidig kommer det stadig mer dokumentasjon på at disse påstandene ikke holder vann, og at fokuseringen på eq har lite for seg.
Vanskelig å måle
Hva er så problemene med såkalt eq?
For det første defineres og måles eq på veldig mange forskjellige måter. Eq forstås både som evner, personlighetstrekk og holdninger, eller en blanding. Mange som snakker om eq, bruker begrepet på en uklar måte, og klarer heller ikke forklare hva de mener.
Forskere definerer vanligvis eq som evnen til å oppfatte og forstå egne og andres følelser og emosjoner, å skille mellom dem og bruke denne informasjonen i tenkning og handlinger.
Problemet er at dette er svært vanskelig å måle. Ikke minst fordi denne definisjonen forutsetter at innsikt resulterer i en eller annen form for fordelaktig, sosial adferd. Derfor blandes også eq ofte sammen med raushet, omsorgsfullhet og gode samarbeidsevner.
Tester med mange og sterke svakheter
Eq-testene som brukes har også mange og sterke svakheter. Min kollega Hallvard Føllesdal pekte i sin doktoravhandling på at testen som regnes som selve «gullstandarden» på området, har store svakheter og elementer som minner om juks.
De fleste eq-tester måler dessuten elementer som overlapper med vanlig intelligens og personlighetstrekk som vi allerede vet at har en sammenheng med ytelse. Dermed oppstår det en dobbeltmåling. Det eq sammenlignes med, inngår i målingene av eq. Når eq-tilhengerne påstår at eq har stor betydning for ytelse, har de ofte målt mye annet, men kaller det eq.
Når eq måles som en samling av mange faktorer som det er god dokumentasjon for at henger sammen med ytelse, er det heller ikke overraskende at eq også tilsynelatende henger sterkt sammen med ytelse.
Eq korrelerer dessuten med flere personlighetstrekk, som for eksempel følelsesmessig stabilitet, åpenhet for nye erfaringer og omgjengelighet. Dette er trekk som inngår i den velkjente femfaktormodellen av personlighet, som brukes mye i forskning.
Myten som ikke holder vann
Eq korrelerer også med intelligens (iq). Myten om at de smarteste iq-messig er de svakeste eq-messig, holder ikke vann. Iq kan tvert imot bidra til at man lettere lærer og får innsikt i egne og andres følelser.
Et av hovedargumentene til mange eq-tilhengere, er at eq er viktigere enn iq og personlighet. Når man isolerer effekten av eq fra intelligens og andre kjente personlighetstrekk, står man imidlertid igjen med lite eller ingenting. Intelligens betyr langt mer for jobbytelse enn eq. Det samme gjør flere personlighetstrekk. Eq overlapper med disse og tilfører lite eller ingenting. Påstandene om betydningen av eq er derfor feil.
I «raushetens tidsalder»
Eq høres riktig og bra ut i «raushetens tidsalder». Men vi vet lite om sammenhengen mellom eq og adferd som omtenksomhet og generøsitet i konkrete situasjoner. Vi vet også lite om hvorvidt høy eq er gunstig i alle typer situasjoner.
Stadig flere forskere er derfor kritiske til hele eq-begrepet, måtene eq måles på og påstandene om betydningen av eq. Rob Briner, regnet som en av de fremste tenkerne innen hr og ledelse, og John Antonakis, redaktør for topptidsskriftet Leadership Quarterly, er blant ledende forskere som har tatt kraftig til orde mot det de kaller eq-hypen.
Dropp EQ-begrepet
Eq betyr lite eller ingenting i praksis slik det defineres og måles nå. Derimot har vi mye kunnskap om hvilke andre holdninger, evner og trekk som er viktige for medarbeideres og lederes ytelse. Vi bør bruke den kunnskapen, og droppe eq-begrepet.
De eneste som drar nytte av all fokuseringen på eq nå, er de som selger og tjener penger på bløffen.
Referanser:
John Antonaki: Emotional Intelligence: The Hype, the Hope, the Evidence. Emotion Researcher. ISRE's Sourcebook for Research on Emotion and Affect, 2015.
Denne formidlingsartikkelen er publisert som kommentarartikkel om ledelse i Dagens Næringsliv 20. mars 2017.