Handlekraft eller langsiktighet? Det er dilemmaet i kampen mot islamistisk terrorisme, skriver Nick Sitter.
BI FORSKNING: Nick Sitter om terror
Selv islamistisk terrorisme er best forstått - og bekjempet - som væpnet propaganda. Handlekraft eller langsiktighet? Det er dilemmaet i kampen mot islamistisk terrorisme.
I sin tiltredelsestale i mars 1933 sa Franklin Roosevelt at «det eneste vi har å frykte, er frykten selv». USAs 32. president snakket riktignok ikke om terrorisme, men dette er likevel et godt råd til den nyinnsatte 45. presidenten.
President Donald Trump somlet ikke med å gjøre det klart at USA nå gjenopptar «den globale krigen mot terror» som George W. Bush lanserte etter Al-Qaidas angrep på World Trade Center og Pentagon i 2001. Den «krigen» var ikke en ubetinget suksess.
- Se video: Bør vi være redd for terror?
Væpnet propaganda
Terrorisme er i bunn og grunn en form for væpnet propaganda. Julius Cæsars drapsmenn i år 44 før vår tidsregning ville fjerne en tyrann, Folkets Vilje drepte tsar Aleksander II i 1881 for å utløse revolusjon. I Roma var det politisk mord, i St. Petersburg terrorisme. De russiske anarkistene var opptatt av å drepe en tsar, ikke å fjerne den reformvennlige Aleksander.
De fleste terroristene som har kastet bomber i Europa de siste 150 årene, har forstått at de neppe kan beseire sine fiender militært. I 1918-21 ville IRA mobilisere irske nasjonalister og gjøre det for dyrt for London å styre Irland. På 1940-tallet brukte Menachem Begins Irgun samme teknikk for å få en jødisk stat i Palestinamandatet. 1970-tallets IRA, ETA og palestinske terrorgrupper hadde liten tro på militær seier, men håpet væpnet kamp ville gi politiske resultater.
Den svakes strategi
Venstre- og høyreekstremister, fra Andreas Baader og Ulrike Meinhof til Timothy McVeigh og Anders Behring Breivik, skulle utløse revolusjonen, ikke gjennomføre den. Selv grupper som bedriver «hellig terror» har lenge agert ut fra samme logikk. Yigal Amir drepte Israels statsminister Yitzhak Rabin i 1995 for å ødelegge Oslo-prosessen, Hamas lanserte selvmordsangrep med samme formål.
En viktig fellesnevner for disse forskjellige gruppene er at de betrakter seg selv som en slags geriljakrigere, som kjemper i byer heller enn på landet.
Den svakes strategi er å bruke statens styrke mot den selv. Hvis staten kunne provoseres til å svare med for eksempel internering uten rettssak eller «forsterket avhør», skulle dette styrke terroristenes støtte i befolkningen.
Går i terrorfellen
Hvis terrorister forsøker å provosere en overreaksjon, hvorfor går stater stadig i denne klare «terrorfellen»?
- Les også: Terror-fellen
Nye tiltak gjennomført rett etter et attentat er nesten pr. definisjon lite gjennomtenkt, og de kan være vanskelige å fjerne. Selv Barack Obama klarte ikke å stenge Guantánamo-fengslet. Svaret kan ha noe å gjøre med behovet for å vise politisk handlekraft.
George W. Bushs første reaksjon den skjebnesvangre septemberdagen i 2001 var at «terroristene kan ryste fundamentet i våre høyeste bygninger, men de kan ikke rokke ved Amerikas fundament». Men uken etter erklærte han krig mot terrorisme, invaderte Irak, og ga Al-Qaida (og etter hvert IS) en ny fallittstat å bruke som base. Bush ble gjenvalgt i 2004.
Bush og Trumps argumenter bygger på at islamistisk terrorisme er en ny type trussel, en eksistensiell trussel mot staten som er langt mer alvorlig enn det andre terrorister står for.
En ny type terrorisme?
Skiller Al-Qaida og IS seg i så stor grad fra tidligere terrorister? Svaret kommer an på hvilken del av islamistenes strategi man tolker som den viktigste delen av trusselbildet.
Al-Qaidas 11. september-angrep var på mange måter noe ganske nytt. Omfanget var større enn tidligere terrorattentat: McVeighs bombe tok livet av 168 mennesker i Oklahoma City i 1995, Irguns bombe mot hotellet som huset britenes hovedkvarter i Jerusalem tok 91 liv i 1946.
Det var også ett av få store angrep terrorister til da hadde klart å gjennomføre langt unna sin egen base. Irgun plasserte en bombe i London i 1947, men tidsuret sviktet. IRA bombet det britisk konservative partiets årsmøtehotell i Brighton i 1984, men statsminister Margaret Thatcher var ikke blant de fem drepte. Islamistiske GIA kapret et fly i Alger julaften 1994 for å styrte det i Eiffeltårnet, men fransk politis spesialenhet, GIGN, stormet flyet da det mellomlandet i Marseille.
Ekspedisjonsterrorisme
Selv slik «ekspedisjonsterrorisme» er en direkte trussel mot stat og demokratisk styresett. Vi kan også spørre om «krigen mot terror» skapte flere problemer enn den løste.
Som David Kilcullen påpeker i boken Blood Year, gjorde den intense jakten på Osama bin Laden og andre Al-Qaida ledere det vanskelig for gruppen å gjennomføre slike angrep. Men det løste ikke terrorismeproblemet. Tvert om. Den australske offiseren som var general David Petraeus’ hovedrådgiver i Irak, var ikke i tvil: «Det ville ikke vært noe IS uten invasjonen av Irak.»
«Ensom ulv-terrorisme»
Al-Qaidas andre strategi er en ny versjon av det den amerikanske høyreekstremisten Louis Beam i 1983 kalte «lederløs motstand».
Det går ut på at ledelsen oppfordrer til «ensom ulv»-terrorisme, men ikke selv gjennomfører den. For Al-Qaida og IS omfatter dette også trening og støtte til grupper som opererer fra vestlige land. Det er dette vi så i London i 2005, Paris 2015 og Brussel, Nice og Berlin i fjor.
Dette utgjør heller ikke noen form for eksistensiell trussel, men minner mer om den type terrorisme Europa har lang erfaring med. Dette kan best bekjempes med ordinære politi- og etterretningsvirkemidler.
Vil utløse borgerkrig
Al-Qaida og IS’ tredje strategi er å få i gang borgerkrig i stater med en stor muslimsk befolkning. Dette kan representere en direkte trussel for stater i Midtøsten, fra Irak til Israel. Men det er foreløpig liten grunn til å sette likhetstegn mellom Baghdad og Paris eller Brussel.
Selv om angrepene i november 2015 og mars 2016 viste tegn til at godt organiserte islamistiske terrorgrupper eksisterer i Europa, er selv islamistisk terrorisme best forstått - og bekjempet - som væpnet propaganda.
Referanser:
Nick Sitter: «Terrorismens historie. Attentat og terrorbekjempelse fra tsar Aleksander II til ISIL». (2017).
Denne formidlingsartikkelen er publisert i Aftenposten 21. februar 2017 under vignetten «Viten».