Siden den andre verdenskrigens slutt har USA på godt og vondt tatt ansvar globalt. Mest på godt. Blir det annerledes med Donald Trump som president?

KOMMENTAR: Arne Jon Isachsen om økonomi

Mest på godt har skiftende norske regjeringer ment om USAs rolle. Ellers ville vi vel neppe ha vært med i NATO, i Verdensbanken og i Det internasjonale pengefondet? Der USA har makten, om enn ikke alltid også begge endene.

Men lederskap koster. Tenk bare på Marshall-hjelpen, der Norge i de fire årene fra 1948 til 1952 mottok tilsvarende tre milliarder kroner i bidrag for oppbygging av et kapitalhungrig næringsliv.

På løpende basis betaler amerikanerne en forholdsvis langt større andel av NATOs samlede forsvarsutgifter enn det andre land gjør. Grovt sagt mer enn det dobbelte målt i forhold til bruttonasjonalproduktet (BNP) enn andre NATO-land.

Et positiv-sum-spill

På den annen side har USA en særlig fordel av at den amerikanske dollaren er den ledende internasjonale valutaen. Fordi mange gjerne vil eie fordringer i dollar, kan den amerikanske staten låne billig. Besparelsen som følger av dette, er ikke så lett å beregne.

Når «alle» står seg på at en ordning iverksettes eller en avtale inngås, snakker vi om positiv-sum-spill.

Avtaler av en slik natur inviterer til deltagelse. USAs ledende rolle internasjonalt har klart hatt preg av å være et positiv-sum-spill for land på lag med Amerika.

Demmet opp mot Sovjetunionen

Rett nok kostet Marshall-hjelpen milliarder av amerikanske dollar, men Vest-Europa ble gjennom denne bistanden knyttet nærmere til USA, som på den tiden så behovet for en oppdemning mot Sovjetunionen som sin største utfordring.

En grei pris å betale, mente både utenriksminister George C. Marshall og president Harry S. Truman.

Alle amerikanske presidenter siden den 33., nemlig Truman, og frem til og med den 44., Barack Obama, har sett amerikanske engasjement med andre land stort sett som positiv-sum-spill.

Den 45., som nylig flyttet inn i Det hvite hus, ser det annerledes. For Donald Trump blir Amerika utnyttet av andre land; det er et offer i ulike null-sum-spill. En gevinst eller fordel for andre land fremstår ofte som et tap eller en ulempe for USA.

Dårlig internasjonal stemning

Trumps erfaring som eiendomsmagnat på Manhattan var vel preget av noe slikt. Men å ta med seg denne holdningen inn i Det hvite hus borger for en dårlig stemning internasjonalt.

Ettersom handel med andre land i Trumps verden har liten verdi for USA, blir det heller ikke viktig å bidra til friere varebytte mellom land og en utvidelse av økonomiske avtaler der regler for investeringer over landegrensen og sikring av «International Property Rights» (immaterialretten på norsk) står sentralt.

Hva tenker jeg på? På Donald Trumps beslutning 23. januar 2017 – sin første fulle dag som president – om å trekke USA fra forhandlingene om en omfattende økonomisk avtale med 11 andre land som grenser mot Stillehavet – den såkalte Trans-Pacific Partnership-avtalen (TPP).

Ved å kaste kortene her, åpner Donald Trump opp for at Kina i langt større grad kan dominere den økonomiske utviklingen i Asia og Stillehavet. Er det det amerikanerne egentlig ønsker?

 

Referanse:
Artikkelen er publisert i Aftenposten 10. april 2017 under vignetten «Signert».

Si din mening:
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på