Norsk politikk må tilpasses en ny økonomisk virkelighet. Vi kan ikke lenger få mer av alt. Vi trenger tiltak som styrker økonomien.

KOMMENTAR: Hilde C. Bjørnland om økonomi

Valgkampen er så vidt i gang. I tiden frem til valget vil det komme mange nye løfter fra de politiske partiene. Det er som ventet når de lenge har hatt rikelig med tilgang på ressurser til å finansiere sine budsjetter.

Hvem vil vel gå til valg på å stramme inn hvis man ikke må?

Så har også oljepengebruken økt kraftig i mange år nå. I fireårsperioden fra 2013 og til i dag har regjeringens oljepengebruk økt med nærmere 60 prosent. Det må selvfølgelig sees i lys av at vi har vært i en oljenedtur i store deler av perioden.

Bruken av oljepenger øker kraftig

Men også under forrige fireårsperiode økte pengebruken kraftig - ja, faktisk enda mer. Fra 2008 til 2012 økte oljepengebruken med over 100 prosent under den rødgrønne regjeringen. Den gang var det finanskrisen som sendte oljepengebruken til værs.

Problemet er ikke primært at oljepengebruken øker i nedturene. Det er jo nettopp en av hensiktene med å ha penger på bok; vi sparer i gode tider for å kunne bruke mer i dårlige tider. Problemet er at økt oljepengebruk i dårlige tider ikke følges av tilsvarende kutt i gode tider.

Mer enn 20 år siden vi strammet inn

Utgiftene vokser derfor hvert år. Ser man på statsbudsjettets reelle, underliggende utgiftsvekst har det ikke vært et eneste kutt etter at vi fikk handlingsregelen. Sist gang vi kuttet, var i 1994-1995.

Nå skulle vi imidlertid fase inn oljepenger over tid, hvilket tilsier noe økt oljepengebruk hvert år, justert for konjunkturene.

Men store ringvirkninger av oljevirksomheten over til fastlandet, samt en oljepris som i lange perioder sendte Norges bytteforhold i været, har gjort det mulig for politikerne å bruke langt mer midler enn de fleste trodde var mulig da handlingsregelen ble innført. Og de siste årene har en svekket krone kompensert for bortfallet av inntekter når oljeprisen har stupt.

Vi har hatt råflaks

Vi har med andre ord hatt råflaks. Konsekvensen er imidlertid at offentlige pengebruk har est ut uten at et eneste område har fått noe særlig kutt.

Nå står en ny valgkamp foran oss, men virkeligheten er en helt annen enn bare for fire år siden. Det norsk økonomi trenger nå, er ikke mer av alt, men at politikerne våger å velge bort.

Ny virkelighet

Retorikken burde derfor tilpasses denne nye virkeligheten.

Det er særlig tre grunner til dette.

  1. For det første tyder mye på at budsjettarbeidet for Norges neste regjering kan bli langt mer krevende enn det foregående regjeringer har opplevd. Trolig har oljepengebruken nådd toppen i forhold til verdiskapingen i norsk økonomi. Ytterligere opptrapping kan raskt bety at man vil begynne å tære på fondet. Epoken med opptrapping av oljepengebruk bør derfor være over. Fremover nå bør man sikte på å holde bruken av oljeinntekter på dagens nivå, sett i forhold til veksten i økonomien. Da vil vi fortsatt kunne ha handlingsrom i statsfinansene til å stimulere økonomien, dersom det igjen skulle bli nødvendig.
  2. For det andre har en av de viktigste driverne til vekst i Norge det siste tiåret vært Asia, gjennom særlig Kinas higen etter råvarer. Nå opplever ikke minst Kina redusert vekst. De største taperne er råvareprodusentene. Australia har lenge vært påvirket og har omstilt seg til lavere aktivitet. Norge opplever nå det samme. Lavere global aktivitet betyr mindre etterspørsel etter norske varer, men også lavere avkastning på Oljefondet. Det betyr mindre inntekter til budsjettene, og mer, ikke mindre, budsjettdisiplin.
  3. For det tredje betyr fallet i oljeprisen og redusert aktivitet i oljenæringen at fastlandsøkonomien ikke får den drahjelpen den har hatt før. Evnen til omstilling vil være nøkkelen til økonomisk fremgang nå. Økt offentlig pengebruk eller vidløftige forslag til hva som skal bli den nye oljen kan ikke bli løsningen. Hvordan skal vi få til vekst i privat sektor uten å ha den samme drahjelpen fra oljemarkedet, og uten å satse på mer offentlig pengebruk? Det bør politikerne svare på nå.

Noe må vi velge bort

Norske velgere har ikke vært vant til at vi skal velge noe vekk. Ansvarlig politikk bør imidlertid prioriteres nå, innenfor gitte rammer. Mer satsing på distriktene bør møtes av kutt andre steder. Lavere skattesatser bør bety redusert offentlig forbruk på sikt.

Og løfter om frigjorte midler basert på redusert offentlig byråkrati eller mer effektive planleggingsprosesser bør tas med en klype salt. Så langt har politikerne få konkrete resultater å vise til.

Vi kan ikke lenger få mer av alt. Nå bør vi få gode tiltak som styrker norsk økonomi.

Vi står foran noen intense måneder med valgkamp. Av mangel på forskjeller mellom partiene kan en politisk strategi være å svartmale andres politikk. Det er ikke hva vi trenger.

Får vi i stedet en debatt om norsk økonomi, med søkelys på hva partiene vil prioritere i en ny og mer krevende tid, kan valgkampen bli interessant.

 

Referanse:
Artikkelen er publisert som kronikk/kommentarartikkel i Dagens Næringsliv 18. mai 2017.

Si din mening:
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på