Det menneskerettslige ikon Gandhi skal ha sagt: Det er viktigere å hjelpe din nabo enn å hevde dine rettigheter.
Kronikk: Ole Gjems-Onstad om menneskerettighetsjus
Er vestlig kultur mer primitiv enn afrikansk? Ut fra ordlyden i menneskerettsdokumenter kan man undre. Den afrikanske barnekonvensjon fremhever at unge mennesker har plikter overfor fellesskapet. FNs barnekonvensjon nevner i svært liten grad barns ansvar. Det norske Barneombudet er stolt av en Rettighetsplakat som fremhever hvilke rettigheter unge har ved ethvert alderstrinn. I et afrikansk perspektiv kunne dette bli kritisert som oppskrift til umodenhet og konflikter.
Stortingets nye nasjonale Institusjon for menneskerettigheter fremhevet i 2016 i sin første Årbok Barneombudet for å ha tilbudt barn i det psykiske helsevern hjelp til utforming av klager. Klagesystemet var lite tilgjengelig for barna. Men man kan ha to tanker i hodet samtidig.
Det største problem for unge i Norge, kanskje heller ikke for dem som har klart å kvalifisere for hjelp fra et hardt presset psykisk helsevern, er neppe manglende evne til å klage.
«Stygg», «slem» eller «ond»
Menneskerettighetene angis som universelle. Asiatiske, afrikanske og arabiske stater har innvendt at et sterkt rettighetsfokus er et moderne, vestlig perspektiv. Religiøse stemmer, islamske, mosaiske, buddhistiske og katolske, har sagt det samme.
FNs og vestlige menneskerettserklæringer legger for mye vekt på individet og rettigheter, og overser at et godt samfunn krever fellesskap og plikter. Karl Marx avviste rettighetstenkning som borgerlig, individsentrert og egoistisk.
Hvorfor blir man lett «stygg», «slem» eller «ond» hvis man er kritisk til sider av menneskerettsjusen?
Menneskerettenes motstandere
Menneskerettsaktivister reagerer ofte som om alternative synspunkter nærmest er menneskerettsbrudd.
«Naming and shaming» er et kjent retorisk grep mot stater som bryter menneskerettighetene. Samme indignasjon mobiliseres til tider mot kritiske perspektiver. En tidligere lærebok ved Det juridiske fakultet i Oslo hadde et eget kapittel kalt Menneskerettenes motstandere.
Forfatterne hang ut ved navn to anerkjente kolleger ved fakultetet; en av deres blasfemiske synder var å påpeke inflasjonen av menneskerettsbegrepet.
Individet og staten
Den grunnleggende akse i menneskerettighetene er asymmetrisk: På den ene side individet, på den andre staten.
Som utgangspunkt kan bare stater begå menneskerettsbrudd. Å begrense en enkeltpersons rettigheter kan fremstå som unødvendig smålig, nesten brutalt.
Norsk menneskerettslitteratur argumenterer ofte som om staten har ubegrensede ressurser. Budsjettmessige rammer og økonomisk pragmatikk avfeies. Slik kan menneskerettsideologien bli en utvidelse av Barneombudets Rettighetsplakat til voksne, en verden med bare tenåringer.
Sinne som går over verden
Men rettigheter er ikke gratis, ressursene ikke uendelige.
Regningen heter skatt. På den andre siden av velferdsorienterte menneskerettigheter står en skattebetaler. De som skal betale, usynliggjøres som en stille majoritet. Skal man forstå det sinne som nå går over verden, kan dette være en del av forklaringen: En talefør, moraliserende gruppe med politisk makt og allianser i mediene argumenterer stadig for utvidelse av rettighetene andre skal betale for.
Tenker alle på rettigheter, sulter vi
Gandhis utsagn om at øye for øye gjør alle blinde, kan omskrives: Tenker alle på rettigheter, sulter vi. Slik det afrikanske charter forutsetter: Dras rettighetsperspektivet for langt, ofres fellesskapet på individets alter. Den største faren er eksistensiell.
Barneombudets selvsentrerte rettighetsplakat kan forvirre: Det viktigste i livet, det jeg trolig vil glede meg mest over når det er slutt, er ikke det jeg krevde, men det jeg bidro med. Det ligger mer livsglede i forpliktelse og solidaritet enn i fordringer og selvhevdelse.
Det viktigste i livet er hinsides krav mot andre: Kjærlighet, vennskap, trygge relasjoner, verdsettelse og god helse. Gandhi skal ha fremholdt at det ligger mer livsfullbyrdelse i å bistå naboen enn i å hevde sine rettigheter.
Hvorfor takke for det man har rett til?
I et rendyrket rettighetssamfunn er takknemlighet og ydmykhet en misforståelse. Hvorfor takke for det man har rett til? En grunn til at de skandinaviske land sliter med god integrering kan være den sterke betoning av rettigheter for dem som kommer.
Menneskerettighetene representerer en enormt viktig etisk milepæl. Opphavet er vondt: Uten Hitler og Auschwitz, Stalin og Gulag ville de neppe vært her. Deres dypeste budskap om samhold må ivaretas.
I for stor grad dyrker menneskerettslitteraturen den enkelte og skaper motsetninger mellom individer der målet er fellesskap.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kronikk i Dagens Næringsliv 19. juli 2017 med overskriften «Eksistensiell blindvei».
Tekst: Ole Gjems-Onstad er professor ved Institutt for rettsvitenskap og styring, Handelshøyskolen BI. Han skriver på boken «Menneskerettigheter - en verden uten helvete».