Tine er både markedsregulator og bondeeid industriaktør. Rolleblandingen er ikke forenlig med reell konkurranse i meierimarkedet.

KRONIKK: Ivar Gaasland om landbruk

Selv 20 år etter avviklingen av samvirkets monopolrettigheter, har Tine en markedsandel på 95 prosent av melken. Når Tine-bøndene eier meierivirksomheten, er det naivt å tro at konkurrenter som Q-meieriene og Synnøve Finden kan sikres lik tilgang til råvaren melk.

Kapitalen til Tine-samvirket er herreløs: Ingen sitter på omsettbare eierandeler. Dagens medlemsbønder, som formelt eier Tine, har ikke bygd opp kapitalen. Formuen er bygd opp av tidligere generasjoners bønder med hjelp av monopolrettigheter og tilskudd fra storsamfunnet. Etter hvert som det er blitt færre og færre melkebønder, sitter de gjenværende på en stadig større formue som genererer utbytte i form av høyere pris på melk.

Tines utbetaling av utbytte gjennom høyere pris på medlemmenes melk skaper konkurransepolitiske problemer. For at Q-meieriene eller Synnøve Finden skal kunne tiltrekke seg egne melkeleveranser, må de kunne matche prisen til Tine. Såfremt det ikke skal drives veldedighet, må de i tillegg kunne levere en rimelig avkastning på innskutt privat kapital. Dette betyr at konkurrenter må være mer effektive enn Tine for å lykkes.

Absurd system for å skape konkurranse

Myndighetene er etter hvert blitt klar over problemstillingen. For å stimulere konkurransen mottar uavhengige meierier mer eller mindre vilkårlige tilskudd som er ment å kompensere for kapitalutbyttet til Tine-bøndene.

Tilskuddene finansieres av forbrukeravgifter på meieriprodukter. Systemet er absurd: for å stimulere en konkurranse som normalt skal gange forbrukerne, må de samme forbrukerne betale en avgift.

For eksempel fikk de nær 11 tusen Tine-bøndene, som hver bare har betalt inn en symbolsk sum i egenkapital, til sammen utbetalt én milliard kroner i kapitalutbytte i 2016. I gjennomsnitt utgjør dette 90.000 kroner per melkebruk (0,65 kr per liter) som kommer i tillegg til prisen på melk som er avtalt i jordbruksoppgjøret. Private meieri kompenseres med 23 millioner kroner (0,31 kr per liter), som altså forbrukerne betaler.

Siden 2007 har forbrukerne betalt 1,2 milliarder kroner i slike konkurransestimulerende tiltak uten at det har gagnet dem særlig. Selv om det er kommer til noen nye skrukorker og diverse kopier av utenlandske meierivarer, kontrollerer Tine fremdeles 95 prosent av melken.

Muskler bygd opp av forbrukere og skattebetalere

Det konkurransepolitiske problemet er sammensatt. Forhistorien som rent monopol har gitt Tine muskler i form av egenkapital som er bygd opp av forbrukerne og skattebetalerne og ikke av dagens melkebønder.

Når bondesamvirket med denne ballasten får operere som en vertikalt integrert bedrift med stor innflytelse over meieripolitikken som markedsregulator, er det nærmest umulig å sikre like konkurransevilkår.

Resultatet er lite konkurranse, men desto mer mat til byråkrati, rettsvesen og forskere i form av utallige klagesaker, rettssaker og utredninger. Konfliktene har handlet om alt fra tilgang og pris på melk, marginskvis, satsene i det kompliserte utjevningssystemet og de strategiske fordelene Tine har som markedsregulator. Uproduktiv konkurranse om tilskudd og rammebetingelser er blitt viktigere enn konkurranse i markedene ut fra priser, kostnadseffektivitet og produktutvikling.

Konkurranse til beste for forbrukerne

Hvordan kan en da legge til rette for virkningsfull industrikonkurranse som tjener og ikke betales av forbrukerne? En vertikal separasjon av Tine ved fjøsdøra vil være mest ryddig og effektivt. Dette vil innebære at Tine splittes opp i et råvarekartell som fortsatt eies av bøndene gjennom samvirke, mens industridelen selges ut til uavhengige eiere.

Markedsreguleringen kan da skje direkte på råvareleddet, og ikke sammenblandes med konkurransen nedstrøms i markedet. Siden bøndene ikke vil ha eierinteresser i industrien, vil systemet legge til rette for likebehandling av industriaktørene. Og det vil kunne skape økt konkurranse om bøndenes melk.

Men kan en ikke risikere at Tine industri, og etter hvert kanskje også Kavli og Synnøve Finden, ender opp på hånden til en enda større og mer dominerende aktør enn dagens Tine? Det vil i så fall være en sak for konkurransemyndighetene som nå vil kunne gripe inn mot uheldig markedskonsentrasjon i industrien.

Referanse:

Artikkelen er først publisert som kronikk i Dagens Næringsliv 18. september 2017.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på