Regjeringen har økt oljepengebruken med rundt 80 milliarder. En fjerdedel er brukt til å redusere skattene. Er det da korrekt å snakke om skattelette?

KOMMENTAR: Espen R. Moen og Christian Riis om økonomi

Som unge akademikere ble vi fortalt av en nestor i faget at det norske skattesystemet fungerer omtrent som følger: Du tjener 100 kroner. Staten tar halvparten - du får halvparten - og begge parter er rimelig fornøyde.

I det store og det hele er dette riktig. Tjener du mye, betaler du mer enn halvparten i skatt (i form av direkte og indirekte skatter), tjener du mindre, er skattebelastningen noe lavere, og med et gjennomsnitt nær 50 prosent.

Avkastningen av Oljefondet - Statens pensjonsfond utland - gir innbyggerne nye inntekter. Selv om vi (i motsetning til for eksempel Alaska) har valgt en modell der inntektene i første omgang kanaliseres til staten og ikke deles ut, er de like fullt folkets eiendom.

En fjerdedel av oljepengene til skattelette

Hva er en «skattemessig nøytral» anvendelse av disse inntektene?

Et naturlig alternativ kan være å benytte samme fordelingsnøkkel som for øvrige inntekter, det vil si at staten tar halvparten og resten tilfaller innbyggerne. Siden inntektene i første runde tilfaller staten, kan dette enklest oppnås ved å redusere skattene.

Den blåblå regjeringen har imidlertid ikke benyttet en 50-50 regel. Oljepengebruken har økt med rundt 80 milliarder under den blåblå regjeringen (89 milliarder siden 2013, 68 milliarder siden 2014). Av dette utgjør skattelette 20 milliarder.

Med andre ord er anslagsvis 75 prosent av økningen kanalisert via statsbudsjettet til offentlig konsum og overføringer, mens 25 prosent er brukt til skattelette.

Samlet skattebelastning har økt

Gitt vårt prinsipp for nøytral beskatning har den samlede skattebelastningen økt, noe en ikke får inntrykk av ved å følge den norske skattedebatten. Under den blåblå regjeringen har offentlig sektors andel av samlede inntekter økt til det høyeste nivået siden 1990tallet.

Et viktig skille mellom høyre- og venstresiden i det politiske landskapet er nettopp knyttet til hvor stor andel av verdiskapingen det offentlige skal disponere. Ut fra vår definisjon av skattemessig nøytral politikk har den blåblå regjeringen på dette punktet ført venstrepolitikk.

Hva er fordelingsvirkningene av en slik politikk?

Når staten bruker penger til skoler, veier og helse, leder det til økt konsum i befolkningen, av skoletjenester, veitjenester og velferdstjenester generelt. Dette refereres ofte til som offentlig finansiert privat konsum og bidrar til økt velferd i befolkningen.

En rimelig antagelse kan være at fordelingen av dette konsumet er uavhengig av inntekt, slik at fattige gjennomgående nyter like godt av tjenesteproduksjonen som rike.

Utjevnende effekt

Fordelingsmessig vil økt offentlig tjenesteproduksjon dermed virke utjevnende: Det vil representere en større andel av samlet forbruk for fattige enn for rike, og siden økonomisk ulikhet er et relativt (prosentvis) mål, reduseres dermed ulikheten.

En del av den offentlige oljepengebruken benyttes til overføringer, noe som også vil virke utjevnende. En større offentlig budsjettandel har derfor gjerne en utjevnende effekt.

Fordelingseffektene av skattelette vil avhenge av hvilke skattesatser som reduseres. Reduksjonen i formuesskatt øker isolert sett forskjellene. Samtidig er øvrige skatter justert, slik at skatten for lavere inntekter også har falt, noe som trekker i motsatt retning.

Retningsskifte mot høyre?

Målt i kroner er skattereduksjonen vesentlig høyere for de rike. Men siden det er den relative endringen som har betydning for inntektsfordelingen, blir fordelingseffekten noe mer usikker. Finansdepartementet selv antyder en viss økning i ulikhetene som følge av skatteendringene.

Ettersom tre ganger så mye av oljepengene er brukt til offentlig konsum og overføringer som til skattelette, mens det normale for andre inntekter er en 50-50-deling, er det grunn til å tro at bruken av oljepenger totalt sett har bidratt til å redusere forskjellene i samfunnet når verdien av offentlig finansiert privat konsum inkluderes. Og det er vel rimelig, siden oljepengene tilhører oss alle like mye, fattig som rik.

Imidlertid kan en heller ikke på dette punktet si at regjeringens politikk representerer et retningsskifte mot høyre.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel om økonomi i Dagens Næringsliv 31. august 2017.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

Tekst: Espen R. Moen og Christian Riis, professorer ved Institutt for samfunnsøkonomi, Handelshøyskolen BI.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på