Ros skaper glød og energi i sosiale relasjoner på jobb. Må rosen være ekte for å virke?, undrer Øyvind Kvalnes.
KOMMENTAR: Øyvind Kvalnes om ledelse
Arne har vært på kurs, og skjønner at han trenger å bli flinkere til å rose kolleger. Han har lært hvor lite som skal til av anerkjennelse for å løfte og motivere folk. På jobben til Arne er det ikke så vanlig å rose hverandre. Kanskje er det en av årsakene til at stemningen til tider er ganske laber.
Nå er han inspirert til å skape glød gjennom å fortelle folk hvor flinke de er. I teorien er dette også en adferd som smitter. Hvis Arne roser kollegene, så begynner kanskje de også å gjøre det. Men han er redd for at rosen skal virke kunstig og påklistret. Den bekymringen kan ha noe for seg.
Organisasjonsforsker Jane Dutton sier at anerkjennelse og ros må være ekte for at den skal virke. Hun hevder at folk er gode til å gjennomskue falske komplimenter. Det tilfører ikke arbeidsplassen energi at folk strør om seg med ros uten å mene det.
Arne bør regne med motstand og skepsis hvis han plutselig begynner å rose kolleger rett etter å ha vært på kurs.
Gjerrige med ros
Den finske filosofen Esa Saarinen hevder at folk har en tendens til å være gjerrige med ros og støtte, fordi vi antar at andre ikke vil være villige til å gjengjelde.
To kolleger kan hver på sin kant tenke «Jeg vil ikke støtte henne, selv om hun tydeligvis trenger det. Hun vil neppe støtte meg om jeg skulle trenge det». Disse befinner seg i det Saarinen kaller et «system for å holde tilbake», en ulykkelig tilstand hvor begge trenger den andre. Likevel skjer ingenting. De er fastlåst i en gjensidig mistenksomhet. Det mulig å bryte ut av denne tilstanden ved å ta et initiativ, uten å vite med sikkerhet om det vil bli tatt godt imot.
Plukket opp på kurs?
Det kan det fort virke fremmed og kunstig å forsøke å gjøre det normalt å rose hverandre. Hvorfor har du plutselig begynt å påpeke hvor flink jeg er på jobb? Vi har vært kolleger i flere år, og jeg har aldri hørt et pip fra deg om dette tidligere. Er dette noe du har plukket opp på kurs?
Slike reaksjoner antyder at rosen ikke er ekte. Rosen kommer ikke fra hjertet, men fra en eller annen idé om at det skal motivere til innsats. Dette er en terskel som trolig vil eksistere de stedene hvor det regnes som unormalt å omtale en kollegas innsats i positive vendinger. Et sted må en starte. Det unormale er ikke nødvendigvis falskt.
Positiv anerkjennelse høyt i hevd
Positiv anerkjennelse står høyt i hevd mitt eget fagmiljø på BI. Vi er opptatt av dette i teori og praksis. Det skaper noen situasjoner som får folk fra andre institutter og avdelinger til å stusse.
Under en tilstelning for hele handelshøyskolen var det en leder som holdt en morsom og klok tale. Jeg oppsøkte han i folkemengden etterpå, for å gi noen rosende ord. Der sto han i samtale med en av kollegene mine fra instituttet.
«Det der var en utrolig flott tale» begynte jeg, men taleren holdt hendene fremfor seg for å bremse videre komplimenter. «Kollegaen din her har allerede sagt det» sa han, og himlet med øynene. «Nå skjønner jeg hvordan det er på instituttet deres.»
Bryter tausheten
Vi kjente oss temmelig avslørt etter dette, som medlemmer av en subkultur hvor rosende ord sitter usedvanlig løst. Så er jeg likevel ikke i tvil om at det var ekte saker. Både kollegaen min og jeg var virkelig begeistret for talen, og mente at taleren fortjente ros. Hver på vår kant var vi opptatt av at denne personen ikke skulle gå hjem og lure på om folk likte talen hans eller ikke.
Fra teorien vet vi at ros skaper glød og energi på jobb. I praksis ser dette ut til å være et felt hvor det fremdeles er mest normalt å være reservert og forsiktig, så da bryter vi tausheten.
Referanse:
Artikkelen er først publisert som kommentarartikkel om ledelse i Dagens Næringsliv 2. oktober 2017.