Kunne man forestille seg noe som aldri tidligere hadde skjedd? Hva visste de som var om bord på «Donau», 26. november 1942, for 75 år siden?

KRONIKK: Guri Hjeltnes om historie

Kunne man forestille seg hva som var i vente? Det at man hadde opplevd de mange tiltakene som hadde skjedd fra tidlig under okkupasjonen av Norge, det at jøder ble herjet med, at arrestasjoner fant sted, at registrering av jødene ble gjennomført - kunne man forstå hva som kom?

Disse spørsmålene ble drøftet forsiktig sist uke, på Voksenåsen i Oslo, der mange temaer sto på dagsordenen, på konferansen «Holocaust i Norge. Holocaust i Sverige». Et tema var flukten til Sverige, der over 1200 jøder fra Norge kom over, enten på egen hånd, eller ved hjelp av ulike eksportorganisasjoner.

Hva visste de?

Spørsmålene ble stilt: Hva visste de jødiske flyktningene i Sverige om det som skjedde familiemedlemmene? Forsto man hva som kunne skje med dem som ble deportert? Svarene var søkende. En ting var at mange ikke visste.

Men det at noen fikk vite at familiemedlemmer ble sendt til Tyskland, eller til Polen, til konsentrasjonsleirer, det betydde jo ikke at man forsto eller begrep hva som kunne skje. Tilintetgjøringen av jødene i Europa, det industrielle folkemordet, hvem hadde fantasi og forestillingsevne til å skue dette?

Mangeårig professor ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Irene Levin, tok opp uttrykket «in your mind» - kunne man forestille seg noe som aldri tidligere hadde skjedd? Jødene i Norge hadde hele sitt liv i landet ønsket å bli integrert, være statsborgere og samfunnsdeltagere som andre, og så plutselig er hele folkegruppen jaktet på.

Mange har tematisert dette, det er en sår, krevende og vanskelig øvelse. Tenk om man hadde handlet annerledes, ja tenk om man hadde forstått og visst.

Forfulgt livet ut?

Jo Benkow skriver i sine erindringer Fra synagogen til Løvebakken, bevegende om dette.

En kveld i begynnelsen av oktober 1942 satt Jo Benkows foreldre på kjøkkenet, resten av familien i stuen. Den 18 år gamle Jo ble bedt om å komme inn på kjøkken og lukke døren etter seg.

Den unge gutten fikk beskjed om at han neste uke skulle flykte til Sverige sammen med onkelen Herman, som skulle ordne det hele. Han fikk beskjed om å si på skolen og til venner at han hadde fått en brystsykdom og måtte reise bort for å bli frisk - dette for å unngå å vekke mistanke. Jo Benkow kom trygt over til Sverige, så broren, så faren og brorens familie. De øvrige kom ikke? Hva gikk galt?

«Samtlige kvinner i familien ble tatt av dage i Auschwitz. Mor ble 47 år gammel og min søster 28. Tante Solveig var en ensom sjel, men fikk likevel være sammen med dem som sto henne nærmest til siste slutt. Hun ble bare 38 år. Tante Cesilie ble 42 år. Hennes datter Ada ble bare fire,» skriver Benkow. Han fikk seg aldri til å spørre de andre i familien som kom velberget til Sverige, hvorfor i all verden de ikke dro alle på en gang. Benkow skriver: «Min far ble sikkert forfulgt av nettopp det spørsmålet livet ut, selv om ingen spurte ham.» Store deler av den jødiske vennekretsen og fjernere familie ble sendt i døden.

Arbeidsleir i nord?

Hva visste de som var om bord på Donau, denne torsdagen 26. november 1942, for 75 år siden?

Kai Feinberg var på Berg fangeleir utenfor Tønsberg: «Den 26. november fikk vi beskjed om å stille på appellplassen og ta med oss alle personlige saker. «Dere skal nå forlate leiren,» var beskjeden vi fikk. Men hvor skulle vi? Det kunne ingen si oss. De fleste tipsene gikk i retning av at vi skulle sendes til en arbeidsleir i Nord-Norge. Toget vårt gikk da også i nordlig retning. Men da vi var på høyde med Oslo bar det østover - inn i byen og ned på havna - til Vippetangen, til Utstikker 1. Der lå det et stort skip. Donau aus Bremen, sto det på skroget. Da forsto vi at det var mer alvorlig enn vi hadde fryktet.» (Feinberg i Fange nr. 79108 vender tilbake, 1995).

Hvordan opplevdes overfarten sørover på «Donau»?

«Iblant ser jeg for meg døgnene om bord i «Donau» som en ullen, svart kule uten overflate, uklare ansikter stivnet i dunkelheten rundt et lysere midtpunkt,» skrev Herman Sachnowitz i Det angår også deg, 1976.

Det tok ham over 30 år å makte å fortelle historien til journalisten Arnold Jacoby - om sine erfaringer og tapet av hele sin store familie. Han forteller at ofte var det farens ansikt han så for seg lysende i sentrum, andre ganger brødrenes. «Den svarte kulen er i sannhet en magisk kule. Når jeg ser i den, kan jeg mane frem så mangt, tårer, og tenners gnissel, men også andre hendinger i åpenbaringens lys.»

En forferdelig overfart

Herman Sachnowitz var en av de 529 jødene, menn, kvinner og barn, som ble transportert med «Donau» fra Oslo til Stettin 26.-30. november 1942. Den eldste var 81 år, den yngste et spedbarn. Sachnowitz beskrev en forferdelig overfart, med «full storm i Skagerrak».

Etter nesten fire døgn kom fangene frem til Stettin, tidlig om morgenen. Landgangen var godt forberedt, fortalte Sachnowitz, han mente det var tydelig at lignende transporter hadde ankommet havnen før: «Kvinnene og de gamle fikk bruke de vanlige leiderne, men for å få avviklet trafikken hurtig, ble solide trelemmer reist skrått opp mot skipssiden. De lignet brede hønsestiger, og var bratte og glatte. Mange av fangene falt og slo seg da de ble skyflet utfor, og hver gang fikk en del av våre voktere seg en god latter. Sikkert var det vel noen blant dem som ikke syntes det var så fornøyelig, men det var de andre vi merket oss, sadistene. Jeg fant et unntak i en tankefull tysker som hang over relingen og betraktet oss. Idet jeg rutsjet utfor, sa han lavt, likesom spesielt til meg: «Det er godt dere ikke vet hvor dere skal.» Det var farlige ord for ham. De kunne tolkes på flere måter. Men tonen var ikke til å ta feil av. Den inneholdt en fordekt advarsel.»

På kaia ventet toget som skulle frakte dem til Auschwitz-Birkenau.

Lukten og synet

Den britiske filmen Night will fall av Sidney Bernstein og med Alfred Hitchcock på laget, ble i 2015 sluppet på ny, etter å ha ligget og støvet ned i nesten 70 år. Filmen var unik med en enestående dokumentasjon, da profesjonelle filmfolk fulgte de allierte troppene på befrielsesferden inn i leiren Bergen-Belsen våren 1945.

Lukten og synet som møtte britene var overveldende. Så sterke var inntrykkene at BBCs reporter først ikke ble trodd i London. Da nyhetene og bildene fra Bergen-Belsen og andre leire nådde den internasjonale konferansen i San Francisco våren 1945, gjorde de uutslettelig inntrykk - «aldri mer» lød det. I juni ble FN-pakten undertegnet av samtlige 50 deltagende stater.

I mai 2017 utkom historikeren Bjarte Brulands bok, som nå er det nye standardverket, Holocaust i Norge, et storverk basert på mange års forskning, med et vell av detaljer og overordnet perspektiv på Holocaust og jødene i Norge. Han skriver om den krevende tiden høsten 1942, med rykter som gikk, om hva som holdt på skje, som kanskje skulle skje.

Hvordan orientere seg? Hvordan gripe situasjonen an? Noen flyktet, andre ikke. Ennå martres familier over det som rammet deres kjære. Katastrofen som også rammet Norge, inngikk i en større helhet.

Deportasjonene av de norske jødene inngikk i et europeisk utryddelsesprosjekt, der nazistene ville renske Europa for jøder - fra øst til vest og sør til nord.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kronikk i Aftenposten 26. november 2017.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

Tekst: Guri Hjeltnes, professor II ved Handelshøyskolen BI og direktør ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret).

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på