På den andre siden av en menneskerettighet som krever ressurser, står en skattebetaler som må betale regningen.

DEBATT: Ole Gjems-Onstad om menneskerettigheter

Professor Ole Gjems-Onstads nye bok, Menneskerettigheter – en verden uten helvete (Cappelen Damm 2018) er skrevet for et allment samfunnsengasjert publikum som ønsker å forstå mer av det som skjuler seg bak etiketten «menneskerettigheter».

I denne artikkelen drøfter Gjems-Onstad en av bokens problemstillinger: Hvordan økonomiske avveininger og politiske fordelingsspørsmål kan bli satt på et sidespor når ressurser alene fordeles ut fra juridisk fastlagte rettigheter.

Den store stat mot det lille individ

Den rettslige grunnmodellen i menneskerettsjussen er asymmetrisk. Pliktsubjektet, staten, er den store og sterke (Goliat) med nærmest ubegrensede ressurser; rettighetssubjektet, individet, er den lille og svake (David).

Dette bildet av staten som pliktsubjekt og private som rettighetssubjekter er av feminister blitt kritisert for å opprettholde en oppdeling mellom det private og offentlige.

Paradigmet med Den store stat mot Det lille individ, kan bidra til å forklare hvorfor kostnadene ved en menneskerettighet sjelden trekkes inn i den enkelte sak. Sett fra statens side vil omkostningene ved å oppfylle en enkelt persons menneskerett ofte være ubetydelige; i en budsjettsammenheng så bagatellmessig at det nærmest fremstår smålig, kaldt og hensynsløst å trekke inn pengene.

Rent juridisk kan økonomiske betraktninger være irrelevant fordi rettigheten er absolutt eller ubetinget. Undertiden kan de også fremstå som inkompatible størrelser: en menneske¬rett mot penger. Hvem er så kynisk at man lar penger stå i veien for at et lite individ skal få oppfylt sin menneskerettighet?

Barnas beste eller kommunens økonomi?

I norsk menneskerettslitteratur ser man ofte en retorikk som bygger på dette paradigme. En av bidragsyterne til en kommentarutgave til Barnekonvensjonen spør: Hva er det viktigste – barnets beste eller kommunens økonomiske interesser?

Andre steder ser man hvordan ordene pragmatisme og pragmatiske hensyn i betydningen budsjettmessige eller økonomiske overveielser nærmest er irrelevant eller å være «slem» og «kald» når man arbeider med menneskerettigheter.

Stat–individ paradigmet er likevel misvisende. Staten er en abstraksjon. Den utgjøres av de individer som inngår i den. Staten er aldri en institusjon med ubegrensede ressurser. Skal en stat bruke ressurser, må kjøpekraften til befolkningen reduseres.

Hovedmekanismen for dette er beskatning. Forenklet, men likevel riktig: Skal staten betale ut, må noen betale inn. Når alt kom¬mer til alt, går regningen for menneskerettighetene til skattebetalerne. På den andre siden av en menneskerettighet som krever ressurser, står en skattebetaler.

Økonomiske konsekvenser bagatelliseres

I Norge pålegger utredningsinstruksen at man skal beregne de økonomiske og administrative konsekvenser av nye lover.

Da Norge i 2014 gjennomførte en omfattende grunnlovsreform som styrket menneskerettighetene, ble de økonomiske konsekvenser pliktskyldigst og summarisk viet knapt én side av 261 sider.

Konsekvensene ble bagatellisert. Man grunnlovsfestet egentlig bare det som var lovfestet fra før, uttalte Lønning-utvalget, St meld 16 2011–2012. Det blir som om menneskerettighetene i realiteten ikke ble styrket, og i hvert fall bare på økonomisk ikke-merkbare måter.

Også ved tilslutning til nye menneskerettskonvensjoner tar man sjelden på alvor å utrede hva de vil koste. Menneskerettighetene er på en måte hevet over noe så trivielt som offentlige budsjetter, selv om de kan medføre betydelig ressursbruk.

Fra den politiske sfære til den juridiske

Det kan dreie seg om to forskjellige rasjonaler. Rettighetstenkning er binær: Enten har man eller så har man ikke en rettighet. Domstolenes oppgave er ikke å finne budsjettmessig rom for en rettighet, men å konstatere om den er der.

Politikernes oppgave er å avveie interesser mot hverandre. De kan ikke primært tenke enten-eller, men søke kompromisser. Definerer man noe som en rettighet, tas kravet på en måte ut av den politiske sfære og over i den juridiske. Men det er likevel politikere som i utgangspunktet har bestemt denne overgangen fra den politiske balansering til den juridiske enten-eller beslutningsform.

Velferds- og rettighetsjussen generelt, ikke bare der det dreier seg om menneskerettigheter, dreier seg i en viss forstand om å ta dette skrittet ut av de vanlige budsjett- og fordelingsprosesser.

Ved rettigheter som «bare» er nedfelt i nasjonal lovgivning, er en demokratisk korreksjon lettere. Når rettighetene håndheves av internasjonale organer, er ressursallokeringen nærmest definitivt tatt ut av vanlige politiske fordelingsprosesser.

Økonomien kan bli borte

At økonomien kan bli borte, reflekteres også i uttalelser fra internasjonale FN-organer. Komiteen for Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) har uttalt at det kan krenke rullestolbrukeres rett til arbeid ikke å tilpasse bygg fysisk slik at de blir tilgjengelige: «The denial of reasonable accommodation should be included in national legislation as a prohibited form of discrimination on the basis of disability. … as long as spaces are designed and built in ways that make them inaccessible to wheelchairs, such users will be effectively denied their right to work.» (Generell kommentar 20 avsnitt 28).

Å bygge om eksisterende bygninger for å ivareta rullestolbrukere kan i noen tilfeller være meget kostbart. Den samme ØSK-komiteen berørte disse økonomiske sider ved slik ombygging i en temmelig vag og generell kommentar i en annen uttalelse: «This almost invariably means that national resources will need to be made available for this purpose and that a wide range of specially tailored measures will be required.»

Kan innsnevre samfunnsdebatten

En juridisk og rettighetsorientert tilnærming kan innsnevre samfunnsdebatten, ikke bare ved å overse budsjettmessige konsekvenser, men gjennom å unnlate å trekke inn økonomiske ringvirkninger mer generelt.

Kravene til universell utforming av boligbygg er drevet av rettighetstenkning. De fører ikke bare til økte boligpriser for første eier av den aktuelle bolig, men kan påvirke hele kjeden av boligpriser, inkludert leiemarked, og gjør tilgang til bolig, enten til eie eller leie, enda vanskeligere for mindre bemidlede.

I et rettighetsperspektiv er slike konsekvenser nærmest irrelevante, og kanskje derfor lite fremme i diskusjonen.

Referanse:
Artikkelen er et redigert utdrag fra Ole Gjems-Onstad (2018): Menneskerettigheter – en verden uten helvete. Cappelen Damm.

Si din mening:
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

Tekst: Professor II Ole Gjems-Onstad, Institutt for rettsvitenskap og styring ved Handelshøyskolen BI.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på