Vi vet ikke hva menneskene vil jobbe med om femti år, Hadde vi visst det, ville det nok ha sjokkert oss, skriver Erling Røed Larsen.
KOMMENTAR: Erling Røed Larsen om samfunnsøkonomi
Folk er urolige for fremtiden. I USA er folk redde for at maskiner og kinesere skal ta jobbene deres, skriver Harvard-professor Kenneth Rogoff. Også i Norge hører vi at roboter kan ta jobbene våre og at algoritmer kan utkonkurrere mesterhjerner.
- Les også: Klar for å jobbe med maskiner?
Samtidig hører vi om dårlige veier, sykehuskøer og bråk i klasserommene. Kan vi risikere både å miste jobber og ikke å få jobber gjort? Er det mulig å mangle både arbeidsplasser og arbeidskraft?
Nei. Vi må ha flere tanker i hodet samtidig.
- Den ene er forskjellen på nåtid og fremtid.
- Den andre er arbeidsdelingen mellom maskiner og mennesker.
Robotene - venner eller fiender?
Vi klarer ikke helt å bestemme oss for om robotene er våre venner som hjelper oss med kjedelige jobber i dag, eller om de er våre fiender som overtar spennende jobber i morgen. De kan til og med være begge deler.
Uroen for at maskinene skal overta jobbene er imidlertid rettet mot fremtiden. Vi har jo vitterlig ikke blitt overflødiggjort ennå, for det er mangel på arbeidsinnsats på viktige områder i Norge i dag.
Det er for få lærere - nå. Forsvaret forvitrer - nå. Tog som ikke går, fly som står: Det skyldes for få hender og hoder - nå.
Dermed kan vi glede oss over hjelp fra maskiner. De kan bli klasseromsassistenter, renovasjonshjelpere og vedlikeholdsarbeidere. Skal vi frykte maskiner, kan frykten altså ikke rettes mot hjelp i dag, men overflødiggjøring i morgen.
Vi er urolige for at hvis robotene overtar menneskets jobber, kan vi miste selvrespekten, ja, kanskje følelsen av mening.
- Se videoforelesning: Er tankene dine klare for digital endring?
Det blir andre ting å gjøre
Hvis vi frigjøres fra matproduksjon, asfalthulltetting, skolebygging, ja til og med fra tallanalyser og prosaskriving, er det imidlertid ikke slik at vi med nødvendighet må miste gleden ved livet - eller må være uten noe å gjøre.
Det blir andre ting å gjøre. Vi vet ikke hva menneskene vil jobbe med om femti år, men hadde vi visst det, ville det nok ha sjokkert oss.
Tenk deg en slik fremtid. Kari får det hun trenger fra roboter. Hva vil Kari da gjøre? Trolig vil hun - i ivrig rastløshet - prøve å gjøre noe sammen med noen. Kode, oppfinne, spille.
Hvis Anne ikke gidder, vil Kari prøve å overtale henne: Hva skal du ha for å ville? Det er det samme spørsmålet som ble stilt av jernaldermennesket: «Hva skal du ha for å bli med på jakt?»
Om vi kaller det arbeid for lønn eller aktivitet mot gjenaktiviteter, endrer ikke prinsippet. Mennesket er et sosialt vesen som overtaler andre til å bli med på ting, og det vi kaller lønn i markedstransaksjoner er dypest sett bare kjøpekraft til andre aktiviteter.
Verdensrommet neste
Og det er mange ting å overtale hverandre til: Reiser i verdensrommet, leting etter påskeegg i den virtuelle verdenen «Oasis» i boken og filmen Ready Player One, eller deltagelse i eksperimenter.
Den siste kode vil aldri skrives. Den siste fantasi vil aldri diktes. Det vil bare bli annerledes. Det blir trolig bedre også. Bare spør noen om de vil tilbake til hester, seilskip og utedoer.
Kun musikken blir ikke bedre. Den toppet seg jo med Def Leppards Pour some sugar on me.
Referanse:
Artikkelen er først publisert som kommentarartikkel i Aftenposten 7. mai 2018 med overskriften: «Er det mulig å mangle både arbeidsplasser og arbeidskraft?».
Tekst: Erling Røed Larsen, forskningssjef i Eiendomsverdi og professor II ved Handelshøyskolen BI.