Riksrevisjonens rapport bærer mer preg av et ønske om å kritisere regjeringen enn å være en faglig begrunnet analyse av hvordan sikkerheten rundt offentlige bygg i Norge kan bli bedre.
KRONIKK: Morten Kinander om politikk og forvaltning
27. august 2018 blir det sak i Kontroll og konstitusjonskomiteen basert på Riksrevisjonens rapport om sikringen av offentlige bygg mot blant annet terror.
Ap-leder Jonas Gahr Støre sier at «denne rapporten er det sterkeste jeg har lest», og SV forbereder mistillitssak. Ifølge riksrevisor Per-Kristian Foss, har «så å si ingenting blitt gjort» når det gjelder grunnsikringen (NRK 6/6 2018), og organiseringen av sikringsstyrkene har «vesentlige utfordringer».
Hvis det stemmer, er det grunn for Støres og Lysbakkens alvorlighetsminer. Det var nettopp svikt i dette som muliggjorde 22/7, slik Gjørv-kommisjonen påpekte. Men stemmer det?
Når politikk møter forvaltning
Både Riksrevisjonen og Kontroll- og konstitusjonskomiteen er viktige i skjæringspunktet mellom politikk og forvaltning. Riksrevisjonens oppgaver følger både av Grunnloven og av en egen lov. Begge institusjoner springer ut av parlamentarismens grunnprinsipp;
kontroll med at regjeringen følger opp Stortingets forutsetninger for bevilgningene til regjeringen, og at den informerer Stortinget.
Begge ordningene er dermed også ytterst prinsipielle; de skal ikke være politiske aktører, men passe på rammevilkårene for politikken. De er også befolket av politikere som ikke alltid synes å se akkurat denne avgjørende forskjellen.
Tar politiske hensyn
Jeg har tidligere kritisert dem begge for nettopp å ha tatt politiske hensyn der slike hensyn ikke skulle ha blitt tatt. Jeg har også kritisert Riksrevisjonen for at den til tider har målt forvaltningen med utgangspunkt i ideelle visjoner og vyer heller enn å spørre om hva man kan forvente å få ut av de midlene som er til rådighet.
Det er ikke vanskelig å kritisere Samferdselsdepartementet for en forfeilet politikk, hvis standarden er null drepte i trafikken. Og skal Riksrevisjonen kritisere en offentlig etat, bør den også fortelle hva etaten burde ha gjort. Hva hadde vært godt nok? Hvordan kan den bli bedre?
Er ingenting gjort?
Tradisjonelt tar det seg dårlig ut for regjeringen å kritisere Riksrevisjonen. Samtidig mangler opposisjonen incentiver til å være kritisk til rapportene og presentasjonene, og det samme gjør pressen. Mye avhenger derfor av at rapportene - og presentasjonen av dem - er korrekte og nettopp egnet til å gjøre forvaltningen bedre.
Det er ikke anledning til å foreta en full gjennomgang av Riksrevisjonens rapport her. Men er det riktig, som Foss sier, at «så å si ingenting er gjort»? Nei, det er ikke det.
Justisdepartementet har for eksempel bevilget 660 millioner i år, og Forsvarsdepartementet over 1,5 milliarder siden 2015. Mer alvorlig er imidlertid at revisjonsrapporten ser ut til å legge til grunn et helt misvisende begrep om hva sikring mot terror synes å være, også når man leser det lovverket som forvaltningen skal oppfylle.
Riksrevisjonen synes primært å være opptatt av hvorvidt de byggene som skal sikres, er sikret med gjerde, kameraer og security-varslinger (rapporten, s. 8). Dette er forståelig, så lenge det er snakk om fysiske gjenstander og forsvarsbygg med kanoner. Men som departementene påpeker i høringssvarene, er en «klar overvekt» av sikringsobjektene er IKT-systemer, og da gir ikke denne metodikken mening.
Skal sikre vitale systemer
Loven har heller ikke en slik ensidig oppmerksomhet rettet mot fysisk sikring. Det viktige ifølge den er at det er en tilfredsstillende sikring av de vitale systemene for å opprettholde deres funksjoner i en truet situasjon. Om man har gjerder rundt serveren som ligger under bakken blir i denne sammenhengen meningsløst.
I forlengelsen av dette ligger de store forventningers skuffelse: Riksrevisjonen påpeker som en alvorlig mangel at «Heimevernet i disse scenariene ikke vil ha tilstrekkelig kapasitet til å sikre og beskytte alle sivile og militære nøkkelobjekter og samtidig sikre alle objekter som politiet har forhåndsplanlagt med bistand fra Forsvaret».
Les denne setningen en gang til. Den fremfører altså som en alvorlig kritikk mot Heimevernet at Heimevernet ikke er i stand til å sikre alle sikringsverdige bygg i Norge på samme tid.
At Heimevernet ikke er i stand til dette, er like åpenbart som at kommunehelsetjenestene ikke er i stand til å behandle hele Norges befolkning om den skulle bli syk samtidig. Det kan skje, men da er vi i en annen verden, en verden hvor begrepet behandling ikke gir mening. Dette har også lovgiver forstått, når det blir understreket i loven at det må være en balanse og en forholdsmessighet i de tiltakene som settes inn.
Gjør seg selv en bjørnetjeneste
Det kan til og med være at det har blitt gjort for mye, ikke bare i den forstand at det har blitt bevilget for mange penger, men at den listen over sikringsobjekter som departementene har utarbeidet, har blitt for omfangsrik. Og her er vi inne på et paradoks.
Ved å inkludere mange og stadig økende antall objekter på listen over sikringsobjekter, gjør departementene seg selv en bjørnetjeneste hvis formålet er å unngå kritikk fra Riksrevisjonen:
Det blir nemlig vanskeligere å oppfylle de kravene som Riksrevisjonen setter, hvis departementene velger å være på den sikre siden, for å si det slik. Dette er ikke et element som er reflektert i Riksrevisjonens rapport. Det er heller ikke slik Riksrevisjonen skal fungere, fordi den i slike tilfeller står i fare for å gjøre forvaltningen dårligere, ved at den formulerer mer defensive mål.
Ønske om å kritisere regjeringen
Rapporten bærer preg av et ønske om å kritisere regjeringen mer enn å være en faglig begrunnet analyse av hvordan sikkerheten rundt offentlige bygg i Norge kan bli bedre.
Jonas Gahr Støre, og andre som er rystet over tilstanden til sikkerheten i landet, kan ikke ha lest både denne rapporten og Gjørv-kommisjonens rapport. Den rapporten sa at dersom Gahr Støre og den rødgrønne regjeringen hadde gjort det som vi forventet av den, så hadde 22/7 vært unngått.
Den gangen ble ingen felt, men nå vurderer han å felle regjeringen på grunn av en rapport fra Riksrevisjonen.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kronikk i VG 22. august 2018.
Tekst: Professor Morten Kinander, Institutt for rettsvitenskap og styring ved Handelshøyskolen BI.