Samfunnet endres raskt, ny informasjon presser på og stofftrengselen i skolen er for stor. Kuren er: «Dybdelæring», skrive Gudmund Hernes.

KOMMENTAR: Gudmund Hernes om skole

Politikere lærer dette: Folk sover i timen. Tross forvaltningslovens krav om at de som berøres skal høres før forskrifter endres, oppdager mange det som er på gang først når alt er gjort.

Nå er svære endringer underveis for hele skolen, med nye læreplaner fra 2020. De vil radikalt endre humanioras plass i alle fag, og hvordan det skal arbeides med dem. Høringen har vært bred. Jeg sov og oppdaget først det som er på gang, gjennom Klassekampens artikler i sommer.

Fremtidens skole

Bak ligger Ludvigsens-utvalgets utredninger om fremtidens skole. De ga en diagnose og forordnet en kur. Diagnosen er: Samfunnet endres raskt, ny informasjon presser på og stofftrengselen i skolen er for stor. Kuren er: «Dybdelæring».

Begrepet «deep learning» har presis mening i maskinlæring og kunstig intelligens: kraftige datamaskiner kan gjennomsøke store datamengder for trinnvis å finne underliggende mønstre i det som først fremtrer som en formløs masse – for eksempel for å tolke lyd eller gjenkjenne bilder.

I pedagogikken er «dybdelæring» et nyord som lett kan forveksles med en ny tanke. Det står for gradvis utvikling av mer helhetlig forståelse, evne til å kople noe nytt til det man alt kan, og bruke det man vet i ukjente terreng. Motbildet kalles «overflatelæring»: en karikatur der isolerte fakta – byer i Belgia – pugges, men ikke koples, slik at elevene hverken ser hensikten eller sammenhengen med læreboka.

Gammel vin på ny flaske

For mange er «dybdelæring» gammel vin på ny flaske – faktisk det norske lærere har praktisert iallfall siden jeg begynte på skolen i Selbu. Min første lærer, Ragna Bergheim, lærte oss hvordan bokstaver kunne koples til ord, og ord kjedes i fortellinger – for eksempel om Kong Sverre som hadde dratt gjennom Selbu. Og dét var del av en større historie som ble vist på Norgeskartet over tavla.

Der hang også andre kart. De viste «Israelittenes vandring» fra Egyptens pyramider, «Palestina på Kristi tid» og Paulus reiser rundt Middelhavet. Via keisere, paver og Luther var det mange endestasjoner – for eksempel i Selbukirka. I den historien var også vikingene med: de som dro ut for å herje, men kom hjem med en annen tro. Pyramidene gjenoppsto i regneboka: volumet er ⅓ av grunnflaten ganger høyden. Bokstavene kom fra romerne, tallene fra araberne. Tallene på tommestokken ble brukt i sløyd når vi skulle måle plankebiter og snekre fuglebur for trost og stær.

Så skolen ga stadig nye biter som fant sin plass i et større mønster – dybdelæring altså. Bitene ble brukt og koplet – fremfor alt ved den felles stammen som alle fag vokser ut fra og er forbundet med: den store historiske fortellingen.

Historisk dybde må vike

Nå skal alt nykonstrueres og stoff må kuttes. Forrige kunnskapsminister Røe Isaksen ville gjøre skolen mer fremtidsrettet ved å bli mer samtidsorientert. Dagens minister Sanner følger opp. Altså må historie krympes: kulturhistorie i norsk, historiedelene ved KRLE, musikkhistorie, kunsthistorie og litteratur i engelsk.

Dybdelæring er altså politisk oversatt til at historisk dybde må vike for det nye som må med for å bli «relevant for framtida». Den store, integrerende historiske fortellingen om verden og menneskene som formet den – som nettopp gir overblikk og sammenheng – amputeres.

Men geologi er historiske lag. Biologiens viktigste fortelling er om artenes opprinnelse. Litteratur er menneskenes felles depot av opplevelser. Språket er verdens største lager av erfaringer. Gjennom alle tider er de utvekslet på tvers av grenser og fortettet i ord som kaffe og sofa, drama og dame.

Moteord som fenger

Det er ikke rart at moteordet «dybdelæring» fenger den mest liberalistiske av alle nyere norske regjeringer. Det forbløffende er at det gjøres av folk som kaller seg konservative – et grunnsyn som la vekt tradisjon, overblikk, kultur, identitet og dannelse. Det kan bare skyldes at de alt har glemt selv sine nyere forfedre, som Lars Roar Langslet, Inge Lønning eller Francis Sejersted. Nå kan vi mestre fremtiden under mottoet: «I begynnelsen var Siv og Erna».

For oss andre bør parolen være: Humanister i det ganske land, foren eder!

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Morgenbladet 3. august 2018.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

Tekst: Gudmund Hernes, forsker ved Fafo og professor II ved Handelshøyskolen BI.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på