Hva betyr måten staten organiserer seg på for økonomi? Land med gode institusjoner klarer seg bedre, både økonomisk og politisk.

KOMMENTAR: Jørgen Juel Andersen om markedsmakt

De fleste kjenner til maktfordelingsprinsippet: At statsmakten er fordelt mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt – i Norge, Stortinget, regjeringen og domstolene.

Den franske filosofen Montesquieu foreslo ordningen i sin bok «Lovenes ånd» fra 1948, for å hindre maktmisbruk ved at «makt stanser makt».

Alle moderne demokratier er kjennetegnet ved maktfordeling. Men her stanser også mye av likhetene: Ulike land har historisk valgt forskjellige løsninger.

Noen land har parlamentarisme, andre har presidentstyre, reglene for hvor stort et parti skal være for å kunne stille til valg eller få et sete i nasjonalforsamlingen varierer, og så videre.

 Markedsmakt kan begrenses

Markedsmakt kan også begrenses gjennom «maktfordelingsprinsipper». Fagforeningsretten, lovfestede ordninger for lønnsoppgjør og konkurranselovgivning fordeler makt mellom arbeidstakere og arbeidsgivere, og store og små bedrifter.

Velfungerende demokratier og markeder krever også god informasjonstilgang og allment tilgjengelige talerør. Dette er rollen til mediene, ofte kalt «den fjerde statsmakt».

Det er imidlertid vanskelig å identifisere nøyaktig hvor mye hver enkelt institusjon bidrar til økonomisk velferd, vekst og fattigdomsbekjempelse.

Likevel viser forskning at land med «gode institusjoner» – som et velfungerende demokrati, frie medier, og velregulerte markeder – har en tendens til å utvikle seg bedre, både økonomisk og politisk.

Institusjoner skaper stabilitet

Kanskje enda mer interessant: Forskjellige institusjoner er systematisk forbundet med forskjellig politikk. For eksempel henger parlamentarisme og proporsjonale valg sammen med bredere velferdsordninger enn presidentsystem og majoritetsvalg.

En teori er at de førstnevnte mobiliserer bredere politiske koalisjoner som politikerne må ta innover seg for å vinne valg. Resultatet er at politikken reflekterer en større andel av befolkningens ønsker og behov.

Opinionen og politikere skifter raskt, mens institusjonene endres tregt – institusjoner skaper dermed stabilitet. Institusjoner kan imidlertid svekkes raskt, hvis de har innebygde svakheter og den politiske makten og viljen er til stede.

Tyrkias Recep Tayyip Erdogan og Venezuelas Hugo Chávez (og nå Nicolás Maduro) har styrket den utøvende makten, på bekostning av lovgivende og dømmende.

Noen, som professoren Daron Acemoglu, frykter at Trump har lignende intensjoner, og at USAs institusjoner kanskje ikke er like sterke som vi tror.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Klassekampen 4. oktober 2018 under vignetten «Økonomen svarer».

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

Tekst: Førsteamanuensis Jørgen Juel Andersen, Institutt for samfunnsøkonomi ved Handelshøyskolen BI.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på