Alle utfordringene er ikke løst, selv om KrF nå har krysset sitt Berezina, skriver Einar Lie.

KOMMENTAR: Einar Lie om Kristelig Folkeparti

Kristelig Folkeparti har vært i offentlighetens intense lys i de siste ukene. Lederen for dette lille og historisk sett minkende partiet, Knut Arild Hareide, kom for en tid tilbake frem til at KrF ikke lenger kunne være et lite parti på vippen i norsk politikk. Grensen over mot den etablerte rødgrønne opposisjonen burde krysses.

Å krysse Rubicon - og Berezina

Det er ved å følge dette forsøket jeg stadig har tenkt på to av historiens mest berømte elvekrysninger.

«Terningen er kastet», skal Julius Cæsar har sagt da han gikk over elven Rubicon. Rubicon markerte grensen for provinsen Cæsar styrte over, Gallia. Nå førte han sin egen hær inn i Italia og utfordret Romerrikets institusjoner. En borgerkrig fulgte, men Cæsar seiret. Krysningen har siden vært brukt som metafor for dristige, vellykkede endringer, historikeren Jens Arup Seip beskrev med beundring Christian Michelsen og Einar Gerhardsen som personer som «kunne ta en nasjon over Rubicon».

Hareides marsjordre mot venstre var et forsøk å flytte hans lille parti over Rubicon. Vi vet i dag at det ikke gikk, det var faktisk klart for flere uker siden at det ikke var noe Rubicon som skulle krysses. Hareide måtte over Berezina.

Selv blant Aftenpostens lesere er det nok noen som ikke er fullt fortrolige med Berezinas historiske betydning: Dette er elven Napoleon måtte krysse på sin lange retrett i det russiske felttoget vinteren 1812, da kulde, sult og fiendtlige tropper gradvis malte hans Grande Armé i stykker. Da hæren kom til Berezina, var Napoleons 680.000 mann redusert til bare 90.000, altså enda litt færre enn KrF hadde velgere ved forrige stortingsvalg.

Men broene var brent, og til tross for kaldt vær var ikke den strie elven tilfrosset. En provisorisk bro ble bygget av ingeniørsoldater, som ble beordret ut i det iskalde vannet. Etter et par dager med bestrebelser og lidelser fikk Napoleon omtrent halve hæren over på den andre siden.

Hareides vandring

Nå er det utvilsomt noen forskjeller mellom Napoleons Berezina og Hareides landsmøte. Dels at Napoleon ikke hadde noe valg, han måtte over. Og ikke minst at KrFs leder, Hareide, i den operasjonen han selv satte i gang, ble stående på den tapte bredd.

Det nære spørsmål er hva som nå vil skje i de kommende regjeringsforhandlingene. Men la oss begynne med det hypotetiske, hva som ville skjedd hvis Hareide hadde greid krysningen med lederskapet i behold.

Det er ikke opplagt at saligheten ville være nådd hvis Hareide hadde kommet trygt over. Han ville da vært presset av forventninger om å komme raskt i regjering. Ikke neste år, året etter, eller etter valget i 2021, men i løpet av høsten. Eneste sikre måte å gjøre dette på, er i statsbudsjettet - dette har etter alt å dømme også vært Hareides plan.

Hele opposisjonen, inkludert SV, måtte da forhandlet frem sitt eget budsjett og stemt for dette. Bare slik får man et forutsigbart regjeringsskifte. En regjeringskrise som følge av avstemninger over statsbudsjettet har vi ikke hatt etter krigen. Men det ville nok latt seg nok gjøre, hvis partiene hadde startet tidlig, tatt lett på tidspunktenes for Stortingets forretningsorden og greid å bli enige.

Men det ligger noen utfordringer i dette: KrF har i de siste budsjettoppgjørene oppnådd mye ved å ligge på vippen. Hver gang det har vært forhandlet om budsjettet i Stortinget, er påplussingslistene fulle av poster med mor, barn, familie og kirkelighet. For eksempel har kontantstøtten - pengene man får for ikke å gjøre noe, annet enn å holde ungene unna godkjente barnehager - nå nærmet seg størrelsen for et vanlig studielån.

Det er egentlig ikke mangelen på budsjettmessig gjennomslag som har gitt Hareide hans rødgrønne vending: Han liker ikke Frp, og slett ikke Sylvi Listhaug, og henviser generelt til verdier og kulden som for tiden skal bre seg i samfunnet.

Antipatien er forståelig og opplagt ektefølt. Samtidig er det ikke opplagt at KrF ville fått mer ut av budsjettforhandlinger med den nåværende opposisjonen.

De ville ikke slaktet gjøkalven

Selv om Ap-leder Jonas Gahr Støre utvilsomt liker Hareide, gjør ikke resten av partiet det, særlig ikke Aps kvinnebevegelse og AUF. I tillegg skal SV og Sp skal ha sitt. Særlig Senterpartiet er hardere og bedre forhandlere enn KrF.

Her skal vi også ta med oss at Hareide, etter å ha tatt et halvt parti over Berezina, ville ha stilt seg i samme posisjon som de britiske brexit-forhandlerne: Allerede før forhandlingene hadde begynt, ville alle vært klar over at han måtte ha en avtale - det var dette landsmøtet skulle ha vedtatt etter hans råd.

Hadde det ikke lyktes, ville selv den gjenværende, forhutlede flokken miste tro, tillit og retning.

Deres tale vil være «nei-nei»

Den blågule flokken møter også dette problemet. Også de kommer med støtte fra et halvt miniparti, med sterke forventninger om å komme seg inn i regjeringen. Partiet kan nok få et par hyggelige statsrådsposter sammen med en vag formulering om at regjeringen vil se på abortloven - der håpet om endringer med tid og stunder vil bli skutt ned av Venstre og Fremskrittspartiet.

Men også de blågules forhandlinger må begynne med statsbudsjettet, som ligger på bordet. Og her er det lite å gi. Venstre fikk ikke så mye ved sin deltagelse, og de forhandlet fra en sterkere posisjon. Siden statsbudsjettet ble lagt frem, har forventede oljeinntekter falt. Herfra er det mindre enn lite å hente til KrFs hjertesaker, og økte skatter er neppe aktuelt.

Partene vet dessuten at hvis regjeringsforhandlingene ikke fører frem, må man forhandle om budsjettet i Stortinget, slik man har gjort i tidligere år. Og da står KrF svakere enn før, da partiet satt i en effektiv vippeposisjon. Det er i praksis utenkelig at KrF etter fredagens landsmøte skulle bidra til en regjeringskrise på statsbudsjettet.

Stortingets St. Helena

Selv om Berezina er krysset er dermed ikke utfordringene over for den stadig minkende, vandrende flokk.

Men Knut Arild Hareide vil slippe å plages med fremtidige kursvalg. Antagelig er det en mager trøst. Han som ville ta sitt parti på cæsarisk vis over Rubicon, vil, hvis landsmøtets vilje fører frem, finne sitt St. Helena på menig stortingsplass, med blikket festet på stemmeknappen han jevnlig skal bruke for å sikre flertall for forslagene fra den regjeringen han advarte sterkt imot.

Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Aftenposten 4. november 2018.

Si din mening:
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor

Tekst: Einar Lie, professor ved Universitetet i Oslo og professor II ved Handelshøyskolen BI.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på