På bedehuset prøvde vi å frelse sjeler. Nå prøver KrF å berge stumpene. Trenger vi partiet?, undrer Knut Anton Mork.
KOMMENTAR: Knut Anton Mork om Kristelig Folkeparti
Kristelig Folkeparti er i krise. Velgerflukt og indre uenighet truer med å knuse partiet. Som tidligere KrF-er håper jeg slike krefter vil lykkes.
Partiet begynte som en protest mot de frilynte i Hordaland Venstre, som nektet å nominere Nils Lavik til stortingsvalget i 1933.
Etter krigen kom den store bølgen av kristendemokratiske partier i et Vest-Europa som alternativ til sosialisme og nazisme. KrFs hovedmotstander var ikke lenger Venstre, men Arbeiderpartiet, med sin aktive sekulariseringskampanje under Helge Sivertsens kulturpolitiske ledelse.
- Les også: Se hva som skjer på The Trumpanos
Kampen som formet KrFs hjertesaker
Denne kampen formet KrFs hjertesaker, med skolen på topp. Det gjaldt for det første å forsvare kristendomsfagets plass med et anstendig timetall.
Like viktig var det å opprettholde den kristne formålsparagrafen, å sørge for at kristen tro og kultur kunne gjennomsyre hele skolemiljøet og slik formidles videre til neste generasjon.
Dernest gjaldt det å få eksamensrett og statsstøtte til de kristne friskolene, med Kristelig Gymnasium i Oslo og Sand Realskule i Ryfylke som fremste eksempler.
Vant noen seire
Partiet vant noen seire. KG er blitt en av få topprangerte videregående skoler i Oslo. Sand Realskule ble nedlagt, men av naturlige årsaker etter som realskolen forsvant.
Med Kjell Bondevik som kirke- og undervisningsminister i Bortens borgerlige regjering fikk også partiet i 1969 vedtatt en lov om grunnskolen som fastslår at skolen «skal i forståing og samarbeid med heimen hjelpe til med å gje elevane ei kristen og moralsk oppseding.»
Så raknet det
Men så raknet det. Sekulariseringen bredte seg etter som bedehusene samlet stadig mindre flokker. Partiet tapte både abortsaken og homofilisaken.
Kristendommens plass i skolen kom under koordinert angrep av en stadig mer sekularisert befolkning, et betydelig antall muslimske innvandrere, og endelig selveste Den europeiske menneskerettskonvensjonen.
Partiet har forsøkt å tilpasse seg. Mens abortmotstanden ble overlatt til ekstreme splintergrupper, fikk Kjell Magne Bondevik gjennomslag for kontantstøtten. Men nå står også den i fare. De familiepolitiske sakene som da står igjen, dreier seg om detaljer som surrogati og senabort for fostre med alvorlig sykdom. Disse sakene er til gjengjeld så komplekse at kristne verdier neppe kan sies å gi noen klar veiledning.
KrFs problem i et nøtteskall
Dette er naturligvis KrFs problem i et nøtteskall: Kristne verdier, hva de nå er eller måtte være, gir ingen entydige svar på de mange spørsmål som oppstår i utforming av praktisk politikk.
Selv om vi kan ønske vekst og velstand som kan komme alle til gode, sier kristen etikk fint lite om beste vei dit går gjennom frie markeder eller sterk statlig styring.
Og selv om vi, tross Bergprekenens formaninger, kan enes om å bekymre oss for morgendagens miljø og klima, er det på ingen måte gitt om Norges bidrag skal komme i form av produksjonskutt for olje, forskning og utvikling, eller penger til regnskogbevaring.
Problemene stanser ikke der
Og problemene stanser ikke der. For det er ikke bare det at abstraksjonsnivået for kristne verdier er altfor høyt til å gi svar på praktisk-politiske spørsmål.
Det er også det at de fleste av de svarene som kristne politikere kan komme opp med, like godt kan rettferdiggjøres av helt andre verdisystem, det være seg humanistiske, muslimske eller basert på andre religioner eller livssyn. Sammenhengen mellom verdisystemer og konkret politikkutforming er ganske enkelt ikke klar nok.
Selv er jeg glad for dette fordi det gjør det enkelt å fordomsfritt søke løsninger på tvers av livssyn. Det er viktig i et pluralistisk samfunn. Men det oppmuntrer også til en viss ydmykhet.
Lettvinte påstander om at politiske motstandere har «andre verdier», «et annet menneskesyn», at de ønsker et «sorteringssamfunn» eller «et kaldere samfunn», vitner mer om mangel på rasjonelle argumenter enn om etisk engasjement.
Større fordommer enn visjoner
Slike utsagn får meg ofte til å tenke på fariseeren i Lukasevangeliets 18. kapittel, som takker Gud for at han ikke er som andre mennesker– «eller som den tolleren der». Det er en ærlig sak å være politisk uenig med Fremskrittspartiet–det jeg ofte selv. Men må de omtales som vår tids «tollere»?
Det mener nok ikke alle i KrF. Men KrF er blitt et parti med store indre motsetninger og med større fordommer enn visjoner. Heller enn å forsøke å berge stumpene mener jeg derfor at Norge vil være best tjent med at Kristelig Folkepartis landsmøte oppløser hele partiet.
Et bedehusvers kan passe som avslutning:
Brødre og søstre, vi skilles nu ad.
Far nu med Jesus fornøyet og glad,
hver sine lovlige veie.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel om økonomi i Dagens Næringsliv 1. november 2018 (og i nettutgaven dn.no dagen før).
Tekst: Knut Anton Mork, professor ved NTNU og professor II ved Handelshøyskolen BI.