Den nye kulturmeldingen forsøker å gjøre kulturpolitikken viktig. Men den har en naiv tiltro til teknologien.

KOMMENTAR: Sigrid Røyseng om kultur

Fredag 23. november 2018 la kulturminister Trine Skei Grande fram den første kulturmeldingen siden 2003.

  • Det er en melding hvor kultur lanseres som medisin mot store og vanskelige samfunnsproblemer.
  • Det er en melding som forsøker å gjøre kulturpolitikken viktig.
  • Men det er også en melding som er i overkant skråsikker på vegne av teknologiens og markedets muligheter.
  • Se video: Møt professor Sigrid Røyseng

Lav politisk prestisje

Kulturpolitikk er et marginalt politikkområde. Kulturpolitikken forvalter relativt sett små midler. Kulturpolitikken har lav politisk prestisje. Og om vi holder Frp utenfor, er det små meningsforskjeller mellom partiene.

Kulturpolitikken er sjelden i sentrum for store politiske interesser eller maktkamper. Vi kan til og med stå foran kulturpolitikkens død som selvstendig politikkområde, skal vi tro kulturpolitikkforskerne Per Mangset og Ole Marius Hylland.

Kulturpolitikk som ytringsfrihetspolitikk

Den nye kulturmeldingen kan leses som et forsøk på å holde liv i kultur som en vesentlig kraft i samfunnsutviklingen. På lanseringen av meldingen ble dette synliggjort ved at statsministeren var med.

Erna Solberg forsikret om at kultur ikke bare er kremen på toppen av samfunnskaka, men at kultur har egenverdi og er en viktig del av regjeringens visjon om et bærekraftig samfunn.

Den nye kulturmeldingen foreskriver store doser kultur mot vår tids udemokratiske tendenser. Meldingen understreker at kulturlivet først og fremst er en arena for ytringer. Slik blir kulturpolitikk i realiteten ytringsfrihetspolitikk. Dette grepet er kulturmeldingens største styrke.

Kulturlivets kjerneaktiviteter

Det er en lang tradisjon for at kultur blir brukt for å realisere politiske mål på helt andre samfunnsområder, slik som helse og regional utvikling. Dette har blitt møtt med motstand i kulturlivet fordi det utfordrer kulturens egenverdi. Det er grunn til å tro at kulturlivets aktører med langt større entusiasme vil omfavne kulturmeldingens betoning av ytringsfrihet.

Når kulturlivets rolle i samfunnet verdsettes som en arena for ytringsfrihet, bidrar det til å rette oppmerksomheten mot kulturlivets kjerneaktiviteter, som nettopp er å skape og formidle kulturopplevelser og ikke effekter på andre samfunnsområder.

Koblingen av kulturpolitikk og demokratiske ambisjoner er på ingen måte ny. Tvert imot går den igjen som en tykk rød tråd gjennom hele den kulturpolitiske historien. Så lenge vi har hatt en offentlig kulturpolitikk, har grunnideen vært at gode kulturopplevelser virker demokratiserende og derfor må gjøres tilgjengelig for alle.

Demokratipotensiale i ny teknologi

Kulturbruksstatistikken er imidlertid nedslående. Til tross for myndighetenes anstrengelser for å gjøre gode kulturopplevelser tilgjengelig for alle, uavhengig av sosiale skillelinjer, er det fortsatt de mest privilegerte som først og fremst deltar.

I tråd med kulturministerens selverklærte teknologioptimisme, vektlegger kulturmeldingen det demokratiserende potensialet i ny teknologi. Dette minner om etterkrigstidas enorme tro på at bare folket fikk fysisk tilgang til kultur, så ville alle delta.

Bare staten fikk sendt teater, musikk, billedkunst og film ut til samfunnshus over hele landet, ville den gode kulturen bli allemannseie. Men folket lot seg ikke så lett lokke.

Det er ingen urimelig hypotese at de sosiale forskjellene vi har sett i den fysiske kulturbruken, også vil gjenspeile seg i den digitale kulturbruken. Troen på at teknologien vil virke demokratiserende i kraft av sin blotte eksistens, framstår som noe naiv.

Kultur som næring

Den nye kulturmeldingen foreskriver kulturlivets kreativitet og innovasjonsevne for å få fart på omstillingen av norsk økonomi etter oljealderen. Meldingen understreker at kultur har kraft til å skape flere arbeidsplasser og økt økonomisk verdiskaping.

Vektleggingen av kultur som næring kom for alvor inn i kulturpolitikken ved årtusenskiftet. De to siste tiårene har dette betydd at forholdet mellom offentlig og privat nærmest er snudd på hodet.

Tidligere har den offentlige kulturpolitikken blitt forstått som en motvekt til markedet og den kulturelle ensrettingen som kan følge av de kommersielle kreftene. Den offentlige kulturpolitikken har hatt som mål å legge til rette for kunstnerisk frihet.

I løpet av de to siste tiårene - og særlig under sittende regjering - har markedskreftene snarere blitt sett på som veien til kunstnerisk uavhengighet. Denne forskyvningen danner bakteppet for hvordan kunstnernes rolle i samfunnet forstås i kulturmeldingen.

Våre mest kreative

Kunstnerne er et viktig ledd i behandlingen som kulturmeldingen foreskriver for å omstille norsk økonomi. Kunstnerne framstilles i kulturmeldingen som vår aller mest kreative yrkesgruppe og dermed med attraktive egenskaper.

I kulturmeldingen betraktes kunstnerisk kreativitet som mer eller mindre identisk med innovativ forretningsutvikling. Det er imidlertid verdt å minne om at kunstnerisk nyskaping og forretningsmessig innovasjon er to forskjellige kompetanseområder, og at kunstnernes kompetanse først og fremst er kunstnerisk.

Vage antydninger om at ny teknologi gir økte forretningsmuligheter

Samtidig som kunstnerne oppfattes som viktige når økonomien skal omstilles, er de i økende grad et kulturpolitisk problem. Kunstnernes lave og til dels fallende inntekter er i ferd med å bli brysomt for kulturpolitikerne.

Her tilbyr kulturmeldingen lite konkret bortsett fra generell gründerpolitikk som ikke er tilpasset kunstnernes særlige vilkår og vage antydninger om at ny teknologi gir økte forretningsmuligheter.

Realiteten er at kunstnernes svekkede inntekter og forhandlingsposisjon sterkt henger sammen med at globale selskaper som Facebook, Google, Amazon, Apple og Spotify har forretningsmodeller hvor data om brukerne er langt viktigere enn det innholdet kunstnere og andre skaper.

Det er grunn til å stille spørsmål om kulturmeldingens teknologioptimisme. Her trenger vi teknologirealisme.

Referanse:

Artikkelen er publisert som hovedinnlegg i Dagsavisens Kulturdebatt 27. november 2018.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

Tekst: Sigrid Røyseng. professor ved Handelshøyskolen BI og professor II ved Norges musikkhøgskole

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på