Det er bare å venne seg til tanken: Fortidens rike land vil igjen ruve. I dag er det stort sett bare vi europeere som tror at vi er spesielt viktige i verden.
KOMMENTAR: Einar Lie om økonomisk historie
De fleste nordmenns bilde av verden er grunnleggende preget av vårt nærområde, Europa. Utenriksnyhetene er sentrert rundt Brexit, Macron, immigrasjonskriser, litt Tyskland og noe om Øst-Europa, iblandet nytt fra Trumps twitterkonto og tidvis verden for øvrig.
Vårt bilde av verdens historie er også grunnleggende eurosentrisk. Det er gode grunner til dette. Antikkens riker ga oss demokratiske idealer, store tenkere og en rik kultur. Opplysningstiden, den industrielle revolusjon og overlegen militær teknologi skapte et rikt og avansert Vest-Europa, med en enorm økonomisk og politisk tyngde, som ble brukt og misbrukt mot resten av verden.
Et rikt åndsliv, i tenkning, kunst, litteratur og arkitektur supplerte den økonomiske makt, og skapte det bildet av Europas dominerende plass som fortsatt preger skolebøker og høyere utdanning.
- Les også: Euro-landene: Fritt for ikke å ta tap
"Jeg er glad i Europa"
For min egen del, et barn i interrailgenerasjonen, før ungdommen begynte å reise verden rundt på billige flybilletter, var møtet med det mangfoldige Europa et møte med den store verden, fra København, til Paris, Roma, London og Athen.
Selv er jeg, for å si det enkelt, glad i Europa. I gleden ligger litt vemod og sentimentalitet: Europa og europeiske institusjoners betydning er i en lang tilbakegang. Fremover vil det kraftig forsterkes av underliggende trender.
Akterutseilt økonomisk
De som lager virkelig lange historiske tidsserier, mener at det folkerike Asia hadde større verdiskapning enn Europa frem til den industrielle revolusjon. Gjennom denne fikk Vest-Europa en større verdiskapning enn noen annen verdensdel. USA etablerte seg i mellomkrigstiden som den klart dominerende økonomiske makt, og har frem til våre dager forsvart sin plass som den ledende økonomien.
Gradvis har resten av verden kommet etter, med en voldsom vekst, særlig i Asia. Europas bidrag til jordens befolkning og verdiskapning har gradvis falt. I løpet av de siste 50 årene har de nåværende EU-landenes andel av verdens befolkning falt fra 13 til under 7 prosent. Inntektene pr. innbygger er fortsatt svært høye i Europa, men andelen av verdiskapningen har falt fra en snau tredjedel under en femtedel.
Kina alene har, litt avhengig av BNP-målene som brukes, enten passert eller vil passere både EU og USA i produksjon. Resten av Asia er i sum enda større, og det er ventet at India om noen år vil etablere seg som verdens tredje største økonomi.
Velferdsstater under press
Vi kan naturligvis godt ha det bra i Europa selv om resten av verden vokser fra. Der Europa holder stand, er i den globale andelen av utgifter benyttet på velferd. Denne ble for noen år siden beregnet til forbløffende 58 prosent. Årsaken er velferdsstaten – den europeiske institusjonen som verden for øvrig ikke har tatt til seg.
Velferdsstaten har kommet til gjennom tanken om rettferdighet og solidaritet, kombinert med sterke stater i produktive økonomier, som har evne til å drive kraftig omfordeling. Men Europa har nå en krympende og aldrende befolkning, og statene er blytungt lastet med statsgjeld. Produktiviteten burde opp og kostnadene justeres ned.
Kjernelandet Frankrike er dagens beste eksempel, med faretruende høye underskudd og gjeld og dårlig produktivitetsutvikling. President Macron så skriften på veggen, og har lansert økonomiske reformer og forsøkt å øke inntekter og kutte kostnader. De gule vestenes linje er symptomatisk for mange europeiske lands motkrefter. Kravene gir god resonans til nye og gamle fordelingsargumenter, men vil ha virkninger som er de motsatte av reformenes intensjoner.
Europas befolkning
Den demografiske utfordringen er grunnleggende, ved at verdiskapning og velferdskostnader med nødvendighet er knyttet til befolkningens kompetanse, inntekt og behov for støtte. Den krympende befolkningen vil kunne møtes av økt innvandring. Det er ingen sak å få det til. Europas rikdom og universelle velferdsordninger er tiltrekkende.
Men ordningene er skjøre. Europa har problemer med å integrere innvandrere i sine arbeidsmarkeder, særlig fra fjerntliggende land. Kostnadene er høye, deltagelsen i arbeidsmarkedet er for lav, særlig blant flyktninger, som de siste årene har utgjort det sterke presset mot grensene. Utfordringene står sentralt i den europeiske bevissthet.
Det siste Eurobarometeret forteller at den største frykt i dag er knyttet til innvandring og terror, foran blant annet statsgjeld, arbeidsledighet og klimaendringer.
I Japan har de løst problemet Norge nå står ovenfor, likevel går vi i motsatt retning
«Brain drain»
Europa kunne skodd seg på en høyere «brain drain» ved å trekke til seg høyt kvalifisert arbeidskraft fra verden for øvrig, slik USA lenge har vært kjent for å gjøre. Men for toppkvalifisert arbeidskraft er Europa på avsendersiden.
I tillegg opparbeides og utvikles hjernekraft og teknologi i dag raskere og i mye større skala i andre deler av verden, særlig i Asia, med kraftfull økning i forskning, høyere utdanning og teknologiutvikling.
Selv møter jeg utviklingen nokså konkret: For et par tiår siden fantes det knapt asiatiske forskere på de internasjonale konferansene jeg besøker. Nå deltar de i stort antall for nesten alle deltemaer jeg er innom.
Et opphold ved University of California, Berkeley, for noen år siden var en vekker:
Én ting var det store innslaget av studenter fra Asia, som var vanskelig å skille fra studenter fra innvandrede asiatiske familier. De siste utgjorde ved UC Berkeley hele 35 prosent av studentmassen. Dette var populært og ga universitetet status, siden disse studentene hadde ry som flinke og hardtarbeidende.
Men også den faglige horisonten var i overraskende grad vendt mot Asia. Det var her det skjedde. Europa var mest interessant for historikerne – og ikke så veldig mange av dem heller.
Tilbake til fremtiden
Sett i det virkelig lange historiske perspektiv vender vi egentlig bare tilbake til normalen.
I hele vår tidsregning, frem til for knapt et par hundre år siden, var Kina og India de to maktene i verden med høyest verdiskapning, før Europas industrialisering og ekspansjonstrang sikret regionens lederposisjon. Gjennom noen få generasjoner dominerte Europa verden, før kunnskap og kapitalisme spredte seg. I fremtiden vil fortidens rike land igjen ruve – det er bare å venne seg til tanken.
I dag er det stort sett bare vi europeere som tror at vi er spesielt viktige i verden. Om et tiår eller to tror ikke vi det heller.
Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Aftenposetn 13. januar 2019 (og på nett dagen før) under vignetten «På en søndag».
Tekst: Einar Lie, professor i økonomisk historie ved Universitetet i Oslo og professor II ved Handelshøyskolen BI.