Europarådets torturkomité må kritiseres for sin siste landrapport om Norge, hevder Ole Gjems-Onstad. Les hvorfor.

KOMMENTAR: Ole Gjems-Onstad om menneskerettighetsjus

Den 17. januar 2019 publiserte Europarådets torturkomité en ny landrapport om Norge. Uttrykket torturkomité er her misvisende. Ingen av komiteens uttalelser om Norge gjelder noe som etter vanlig språkbruk er tortur. Komiteen skal videre motvirke umenneskelig og nedverdigende behandling, men dens forslag tøyer også disse begrepene når den ikke dreier seg om isolasjon.

Dramatiserende ord

Flere ganger er komiteen virkelig langt utenfor som når den for eksempel med fet skrift sier at utendørs rekreasjonsområder ved Bodø og Ullersmo fengsel må ha overbygninger som beskytter mot dårlig vær.

At menneskerettsorganer har en tendens til dramatiserende ordbruk, er ikke nytt. Sivilombudsmannen sendte 16. mars 2017 ut en pressemelding med ordene «tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling» i ingressen om forhold som handcuffing under fangetransport til Nederland.

Torturkomiteen har mange vidtgående uttalelser, eksempelvis at anholdte personer alltid bør ha «ubegrenset adgang til en lege (inkludert en de selv har valgt) fra det tidspunkt de er anholdt». I alle fengsler vil komiteen at alle nyinnsatte innen 24 timer skal ha en omfattende medisinsk undersøkelse. Hvis den innsatte nekter, skal en lege eller sykepleier uansett besøke den innsatte så raskt som mulig.

Uten særlig praktisk sans

Torturkomiteen virker uten særlig praktisk sans når den forbeholdsløst mener norske myndigheter skal ta de «nødvendige skritt» for å underrette familien til utlendinger som er anholdt. Man burde i det minste tilføyet «når praktisk mulig».

Komiteen anviser at en anholdt skal ha tilgang til advokat umiddelbart ved anholdelse, uten reservasjon for tidspunkt på døgnet eller omstendighetene for øvrig.

Velferdsstatens store etiske dilemma

Det ville ikke være et gyldig argument at myndighetene kunne spare penger på å torturere frem tilståelser. Men torturkomiteens forslag gjelder stort sett helse-, sosial- og velferdspolitikk, og tilsvarende dimensjoner ved tvungen forvaring, hvor prioriteringsdiskusjoner er den moderne velferdsstats store etiske dilemma. Kvalifisert helsepersonell er en begrenset størrelse. Bruk ett sted innebærer mindre kvalifisert bistand et annet sted. Den type avveiningsøvelser berører aldri torturkomiteen.

Ingen vil være i tvil om at innsatte i fengsler har best av ikke å bli isolert og at det ville være fint med «meningsfull menneskelig kontakt» minst to timer per dag og helst mer. Der det er tale om voldelige og farlige personer, kan imidlertid slike målsettinger ha vidtgående konsekvenser for andres behandling.

Ikke bare ressurskrevende, trolig også dårlig

Enkelte forslag er ikke bare svært ressurskrevende, men trolig dårlige. Likevel fremsettes de med en selvfølgelig allvitende autoritet. Torturkomiteen vil at alle kontrollkommisjoner ved psykiatriske institusjoner bør ha minst ett medlem som er kvalifisert psykiater. En åpenbar motforestilling nevnes ikke: Psykiatere kan kanskje lettere identifisere seg med sine kollegers vurderinger, mens andre yrkesgrupper, for eksempel vanlige leger, kan tenke friere og være mer alliert med pasienten.

Endeløs rekke av krav

En stadig større del av menneskerettsjussen dreier seg om saksbehandling og rapportering. Torturutvalget har en endeløs rekke av krav om opplysninger og begrunnelser. Ett er hva det koster; noe annet hvor lett det blir et floskelspråk med intetsigende standardfraser. Og når blir det så mye saksbehandling at det går ut over den behandling og menneskelig omsorg som er hovedpoenget.

Tema som ikke skal diskuteres

Trolig leser få personer torturkomiteens landrapport. Det gjorde neppe justisministeren da han avga standardfrasene om at «det er en balansert rapport vi har mottatt, og komiteen har en rekke anbefalinger som vi vurderer nøye». Menneskerettigheter er blitt et tema som ikke skal diskuteres, og der selv nokså ukritiske anbefalinger under etiketten torturrapport, ikke skal møte alternative synspunkter.

Under merkelappen menneskerettigheter defineres områder som egentlig er politiske, som hevet over overveielser om ressursfordeling. Menneskerettsteoretikere forutsetter ofte en idealisert verden med ubegrensede ressurser der kostnadsspørsmål er irrelevante.

Dynamikken blir selvforsterkende med en stadig kamp om å gjøre flere spørsmål til menneskerettigheter for dermed å trumfe andres interesser. Menneskerettighetene bidrar i sin kjerne til demokrati. En aktivistisk utvidelse presser stadig flere spørsmål ut av den demokratiske dialog og interesseavveining.

Referanse:

Artikkelen er publisert som kronikk/hovedinnlegg debatt i Dagens Næringsliv 18. mars 2019.

Si din mening:

Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

Tekst: Ole Gjems-Onstad, professor ved Institutt for rettsvitenskap og styring, Handelshøyskolen BI, og forfatter av Menneskerettigheter – en verden uten helvete.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på