Hvordan ville statsbudsjettet sett ut uten milliardene vi tapper fra Oljefondet?

KOMMENTAR: Arne Jon Isachsen om økonomi

Vi nordmenn har enorme fordeler av Oljefondet. Men å måle denne fordelen ved å la hver husholdning få seg tildelt – rent fiktivt – 4,2 millioner kroner som formue, er det meningsfylt?

Bedre å være mer konkret og jordnær. Hvilke fordeler har vi nordmenn av Oljefondet i 2019?

Nasjonalbudsjettet gir et greit svar. For inneværende år er statens utgifter pr. innbygger 44.000 kroner større enn statens inntekter. Likevel går statsbudsjettet i balanse, ved at om lag 230 milliarder kroner blir overført fra Oljefondet til Statskassen i løpet av året. Dette beløpet vil trolig øke jevnt og trutt, og kanskje komme opp i vel 300 milliarder kroner om 12–15 år.

Les også: Oljepenger til Statens fond til bekjempelse av global oppvarming?

Statsbudsjett uten oljemilliarder?

For å ha en mening om fordelingsvirkningene av Oljefondet, måtte vi ha en vurdering av hvordan statsbudsjettet ville sett ut uten disse 230 milliardene. Hvilke skatter ville vært høyere? Hvilke statlige utgiftsposter ville det vært kuttet i? Hvor mye ville de ulike gruppene tapt? Ville noen kommet bedre ut uten oljemilliardene?

Slike spørsmål lar seg ikke besvare. Men det er de vi må stille om vi vil ha en mening om hvordan Oljefondet påvirker velstand og velferd for ulike grupper i kongeriket. Mekanisk å dele nitusenmilliarder kroner på tokommafiremillioner husstander gir liten mening. Mer generelt, å se på Oljefondet i lys av formuesfordeling, er lite informativt.

Det største maktmiddelet

Formue er neddiskontert fremtidig inntekt. Sett at to personer hver får løfte om å bo gratis i en flunkende ny og fin leilighet så lenge de lever. Boutgiftene kan de dermed se helt bort fra. Formuesverdien – sparte boutgifter – av dette løftet er langt større for en 25 år gammel person enn for en som er 70 år gammel.

Om de formuesmessig skal stå likt, er det ikke nok at løpende utgifter dekkes: også hovedstolen, selve leiligheten – må de begge eie, både hun på 25 år og han på 80.
Penger er makt. Det var Edmond Dantès, helten i Alexander Dumas’ Greven av Monte Cristo, fullt på det rene med. Etter at Dantès hadde funnet skatten på Monte Cristo og kjøpt seg tittel som greve, var tiden kommet for handling.

Utstyrt med «... den posisjon, innflytelse og makt som verden lar tilfalle dem med formue – den fineste og største kraft et menneske kan råde over ...» tok han en grusom hevn over dem som hadde forrådt ham. Formue er det største maktmiddel som mennesket kan råde over, skal vi tro Alexander Dumas.

En ørkesløs øvelse

Ved vurdering av fordeling av formuen ut fra dette perspektivet – makten penger eller formuen gir – blir det ikke meningsfylt å ta med den felles potten som vi eier sammen, nemlig Oljefondet. Den enkeltes egen formue er det som her teller. Ved eierskap til aksjer, obligasjoner, bankinnskudd, hytter og hus.

Makten som den finansielle formuen vi har i Oljefondet gir grunnlag for – på rundt tusen milliarder amerikanske dollar – er det opp til myndighetene å utøve. Hvilket gjøres via adferden til NBIM, forvaltningsorganet for fondet, som er plassert i Norges Bank.

«Vi kan ha demokrati, eller vi kan ha formue konsentrert i hendene på de få, men vi kan ikke ha begge deler», sa i sin tid den amerikanske høyesterettsdommeren Louis Brandeis. Mye kan sies om Oljefondet. Men på papiret å dele ut alle pengene – med like mye til hver husholdning – er en ørkesløs øvelse og neppe noe bidrag til bevaring av demokratiet.

Referanse:
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Aftenposten 27. mau 2019 (og på aftenposten.no dagen før).

Si din mening:
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på E-post til forskning@bi.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

Tekst: Professor emeritus Arne Jon Isachsen, Institutt for samfunnsøkonomi ved Handelshøyskolen BI.

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på