Norge mener minst mulig, selger dyrt og mye, og forsøker å holde egen olje og gass unna storpolitikken, skriver Einar Lie.

KOMMENTAR: Einar Lie om økonomisk historie

Den intense tautrekkingen omkring byggingen av den russiske rørledningen «Nord Stream 2» er et glimrende utgangspunkt for å forstå de pågående endringene i internasjonal energi- og sikkerhetspolitikk.

Har du ikke hørt om «Nord Stream 2»? Ingen grunn til å bekymring, nesten ingen har dét. Men dette kan vi gjøre noe med.

Les også: Oljepenger til Statens fond til bekjempelse av global oppvarming?

Reagan og Trollfeltet

Jeg skal begynne med en noenlunde tilsvarende strid i fortiden: Omkring 1980 startet byggingen av en stor sovjetisk rørledning fra Vest-Sibir til daværende Vest-Tyskland. Europa ønsket billigere energi, og Sovjet hadde store overskudd. Men USA var sterkt imot. Bakgrunnen var en økt spenning mellom øst og vest, på grunn av Sovjets inntog i Afghanistan og til dels en mer aggressiv sikkerhetspolitikk fra USAs nytiltrådte president, Ronald Reagan. Reagan fryktet en vesteuropeisk energiavhengighet av Sovjet, og han ønsket absolutt ikke at stormakten i øst skulle få store, kjærkomne valutainntekter.

Saken skapte spenning mellom USA og vesteuropeiske allierte. Og alternativet til sovjetisk gass var leveranser fra Norge, særlig fra det enorme Trollfeltet, som den gang var under planlegging. Gjennom flere møter ble det lagt et kraftig press på norske myndigheter for å forsere utbyggingen av feltet, for raskt å komme i gang med leveranser sørover.

Trykket fra amerikanske utenriks- og forsvarspolitikere ga ikke noe resultat. Norske myndigheter ønsket å utvikle feltet på en måte som var teknologisk gunstig og ga størst mulig inntekter på sikt. Og den gang som nå, ønsket man på ingen måte å trekke storpolitikk inn i utviklingen av norsk olje og gass.

Dette har vært en fast etablert linje, utformet med en klar bevissthet om at vi er et lite land med rike ressurser. Den har vært utfordret av verden utenfor, og episodisk fra frittenkende politikere her hjemme, som da den nyutnevnte olje- og energiminister Kåre Kristiansen erklærte at det var en god ide å sørge for leveranser av billig olje til Israel. Etter å ha blitt tatt hånd om av det solide embetsverket i sitt nye departement, kom han fort på andre tanker.

Nye veier til markedet

Sovjet, og senere Russland, har siden vist seg som en pålitelig leverandør av gass til Europa. Leveransene ble brutt for en kort tid i 2009, da Ukraina ikke betalte for sin gass i henhold til kontrakter, og Russland reduserte leveransene. Siden rørledningene gikk på land, blant annet gjennom Ukraina, fikk dette konsekvenser også videre i leveringskjeden. Episoden har bidratt til at både Russland og Tyskland ønsker en ny rørledning.

Det er her vi kommer til «Nord Stream 2», som legges på havbunnen av Østersjøen og direkte til Tyskland. Tyskland er på sin side i ferd med å fase ut både atomkraft og kullkraft. Landet, og deler av Europa ellers, må erstatte energikildene som fases ut. «Nord Stream 2» er ment å skulle sikre leveranser av gass minst 50 år frem i tid.

USA har inntatt en kritisk, pågående linje, som går åttitallets politiske press en høy gang. Kongressen har vedtatt sanksjoner mot dem som bidrar til å bygge rørledningen. Disse er foreløpig ikke satt i verk av Trumps administrasjon, men ligger der som et pressmiddel og forhandlingskort.

USAs nye rolle

Motstanden mot «Nord Stream 2» kommer i en situasjon der forholdet mellom USA og Russland er uoversiktlig og trolig dårligere enn det har vært siden tidlig på 1980-tallet.

Så langt er mye gjenkjennelig. Men Norge, Europas andre store gassleverandør, er denne gangen ikke bedt om å forsere noen utbygginger. Det er nok dels fordi vi i dag ikke har nye felt og ledig rørkapasitet å tilby. Men viktigere er det at USA helst vil selge sin egen gass til Europa.

Bak dette ønsket ligger den enorme veksten i olje og gassproduksjon i USA, knyttet til ny teknologi (fracking), som utvinner olje og gass fra skifer. Olje- og gassutvinningen har de siste årene overgått alle prognoser, og den kraftige veksten kommer til å fortsette.

Supermakten, som har vært storimportør av olje i hele etterkrigstiden, er nå i ferd med å bli en betydelig eksportør av olje og gass. Dette er bra for USAs handelsbalanse – og dårlig for dem som har håpet at olje og gassressursene skal reduseres, prisene presses opp, og en overgang til fornybar energi understøttes.

USAs nye posisjon som overskuddsprodusent av olje og gass er en storpolitisk begivenhet, med langsiktige konsekvenser det knapt er mulig å overskue. USAs politikk blant annet i Midtøsten, og britenes før denne, er tett knyttet til behovet for å sikre oljeleveranser. Spørsmålet om hvem som skal støttes og hvem som bør styrtes, har vært uløselig knyttet til hvor de store olje- og gassreservene er plassert.

«Frihetsgassen»

Hele retorikken omkring motstanden mot den nye russiske rørledningen er holdt i en aggressivt-høystemt krig og fred-retorikk.

For et par uker siden ble det sluttet en avtale om salg av amerikansk gass til Europa, som fraktes nedkjølt på skip til Vest-Europas mange terminaler for mottak av flytende gass. USAs energiminister Rick Perry forklarte ved anledningen at USA 75 år etter frigjøringen fra nazistenes grep, igjen leverte frihet til Europa. Denne gangen ikke ved hjelp av unge soldater, men ved hjelp av «freedom gas», som gir uavhengighet fra russiske leveranser.

«Nord Stream 2» ble igjen sterkt kritisert av USA. Dette er lett å forstå ut fra handelspolitiske ønsker. Men det er egentlig mindre klart hvorfor to rørledninger skaper større avhengighet enn den ene som alt er der, som går gjennom en rekke transittland.

Politikk og pragmatikk

Hva gjør Norge mens støyen pågår?

Vel, Norge er et lite, pragmatisk land med stor handel, og passer på ikke å si noe som skader våre interesser. Vi gjør det gjerne slik i handelspolitikken. Norge er selverklært verdensledende i fred og verdier, men balanserer dette fint mot egne interesser.

Vi har vært prinsipielle frihandelstilhengere når skipsfart diskuteres, for dette er best for norske redere. Men vi er gjerne mot å støtte u-land gjennom åpen handel, siden deres billige matvarene truer vårt beskyttede jordbruk. Vi har derimot vært positive til gjeldsnedskrivinger for u-land, siden tapene stort sett må tas av andre.

I møtet med det pågående gassrøret gjør vi pragmatisk nok akkurat det samme som på åttitallet. Her mener vi minst mulig, selger så dyrt og mye vi kan, og forsøker å holde vår egen olje og gass unna storpolitikken. Strategien har tjent oss godt så langt, og vi vil nok tjene godt på den også i fremtiden.

Referanse;
Artikkelen er publisert som kommentarartikkel i Aftenposten 19. mai 2019.

Si din mening:
Send gjerne dine spørsmål og kommentarer til denne artikkelen på e-post til forskning@bi.no. Bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor.

Tekst: Einar Lie, professor i økonomisk historie ved Universitetet i Oslo og professor II ved Handelshøyskolen BI.

Spørsmål til artikkelen? Andre ting? Kontakt BI Business Review

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på