Donald Trumps valgseier i 2016 forbløffet en rekke forskere innen ledelse og kommunikasjon. Trumps kommunikative stil representerte et dramatisk brudd med «best practice» innen effektiv overtalelse og retorikk.
Forskning: Kommunikasjon i ledelse
Særlig ble Trumps åpenbare brudd med politisk korrekthet trukket frem som et gapende brudd med det rådende paradigmet innen effektiv lederkommunikasjon. Trump demarkerte til og med at han aktivt tok avstand fra normen om politisk korrekthet. I etterdønningene etter valget har andre aktører i andre felt også høstet politisk og kommersiell suksess ved å fremme kontroversielle ideer og eksplisitt utfordre normen om politisk korrekthet.
Både europeiske politikere, en notorisk kanadisk psykolog og et knippe akademikere og offentlige intellektuelle med samlebetegnelsen «the Intellectual Dark Web» har høstet oppmerksomhet og beundring gjennom å fremme kontroversielle ideer om ømfintlige tema.
Enkelte kommentatorer har hevdet at det er nettopp viljen til å utfordre politisk korrekte ideer i det offentlige ordskiftet som har gitt disse skikkelsene deres suksess. Logikken i dette resonnementet går som følger: I et kommunikativt klima som preges av upopulære regler om hva som er forbudt å si vil aktørene som bryter disse reglene fremstå som tillitsvekkende, i den forstand at de utviser en form for ytringsmessig integritet.
Ved å demonstrere at man sier det man mener, også i de tilfeller der dette innebærer en sosial kostnad, får man signalisert at man er forpliktet til å si det man faktisk mener. Dermed vil man fremstå som tillitsvekkende.
Politisk korrekthet er en kommunikativ norm om at man skal unngå utsagn, begrep og formuleringer som kan oppleves som sårende eller krenkende. Enkelte undersøkelser har indikert at flere og flere personer opplever at den politiske korrektheten i det offentlige ordskiftet har blitt for omfattende.
Særlig hvite og middelaldrene mennesker med lav utdannelse ser ut til å mislike normer om hvilke ord, uttrykk og samtaleemner som burde unngås.
Basert på anekdotisk evidens alene vil jeg anslå at over 90 prosent av oss har en slektning eller kollega som er frustrert over at han eller hun ikke kan si «neger» lenger.
Så det er god grunn til å tro at enkelte politikere og offentlige personer som har raljert mot politisk korrekthet har truffet en nerve i sitt kjernesegment. Det er også helt naturlig at ingen mistenker en leder for å misrepresentere sine faktiske holdninger dersom han sier noe politisk ukorrekt. Det ville eksempelvis være veldig rart å se for seg en leder som i all hemmelighet er veldig vennlig innstilt til homofile, men som i offentlige settinger snakker nedsettende om seksuelle minoriteter, bare for å «score poeng».
Men det er et langt empirisk hopp derfra til å si at ledere som sier politisk ukorrekte utsagn høster mer tillit.
For å finne ut om politisk ukorrekte ledere faktisk fremstår som mer tillitsvekkende utførte jeg i 2018 to eksperiment på representative utvalg av nordmenn. I eksperimentet leste deltakerne et fiktivt intervju med en leder. I den første studien uttalte lederen seg om inkludering av kvinner på arbeidsplassen. I den andre studien uttalte lederen seg om inkludering av muslimer på arbeidsplassen.
Halvparten av deltakerne i studiene leste at lederen uttalte seg politisk korrekt om dette spørsmålet. I disse tilfellene forfektet lederen inkludering, mangfold og likebehandling. Den politisk ukorrekte lederen fremmet kritiske synspunkt på kjønns-, eller trosmessig mangfold. Denne lederen påpekte i stedet at det er viktigst å ansette den beste søkeren, og at for mye mangfold kan skape sosial friksjon i arbeidsmiljøet.
Etter å ha lest sine respektive intervju ble deltakerne bedt om å evaluere i hvilken grad de var enige med utsagnene lederen hadde presentert. De ble også bedt om å evaluere hvor tillitsvekkende den aktuelle lederen fremstod.
Resultatene viste tydelig at den politisk ukorrekte lederen fremstod som betydelig mindre tillitsvekkende.
De fleste deltakerne opplevde at denne lederen fremstod som inkompetent, lite omsorgsfull, med svak integritet og dårlige verdier. Det mest overraskende funnet var at til og med de deltakerne som sa at de var enige i den politiske ukorrekte lederen sine utsagn bedømte denne lederen som lite tillitsvekkende.
Forklaringen på dette ser ut til å ligge i opplevelsen av profesjonalitet:
Til og med de som misliker tanken på kollegialt felleskap med kvinner eller muslimer ser at det blir uprofesjonelt av en leder i 2019 å fremme det samme synet.
Vi tillegger ledere ansvar for å fremstå inkluderende og forsonende. Hvis dette ikke harmonerer med deres private synspunkter forventer vi at de legger disse bort idet de bekler lederrollen. Satt på spissen: Til og med de som er livredd for å få en muslim eller kvinne som kollega kan se at det blir galt dersom sjefen fremmer deres sak i et intervju.
Norsk arbeidsliv er ulikt amerikansk politikk på mange måter. Og det offentlige ordskiftet i Norge er svært ulikt det amerikanske.
Allikevel kan disse resultatene ses som en indikasjon på at Trump antakelig vant valget til tross for sine politisk ukorrekte utsagn, neppe på grunn av.
Å treffe balansen mellom et fritt ytringsklima og et psykologisk trygt ytringsklima er en kontinuerlig og dynamisk prosess som utspilles i ethvert samfunn. Det er svært viktig at folk føler at de kan si det de ønsker å si. Det er også svært viktig å respektere kravet om at uttrykksformer som oppleves som sårende eller krenkende må unngås.
Ledere spiller en viktig rolle i vår navigering mellom disse hensynene.
Mine resultater indikerer at ledere burde først og fremst forsøke å fremstå forsonende og inkluderende, selv når de uttaler seg blant meningsfeller.
Referanse:
Artikkelen ble først publisert i Dagens Perspektiv 4. juli 2019.