Bompengepartiet er nok «årets nykommer», men vil neppe leve veldig lenge. Valgsystemet var i spill i 1919 og endte med et vedtak som har gitt oss partier med lange røtter og sterk partidisiplin.

Det norske politiske landskapet er mer fragmentert enn noen gang. Basert på et gjennomsnitt av de siste nasjonale meningsmålingene ligger syv parti an til å få en oppslutning på mellom tre og åtte prosent i kommunevalget (pollofpolls.no).

Kimen til dette fragmenterte politiske landskapet kan spores tilbake til en beslutning fattet for 100 år siden.

Proposjonal representasjon

Stortinget vedtok i November 1919 å endre valgsystemet slik at man fra 1921 ville stemme på partilister i flermannskretser (proporsjonal representasjon), heller enn kandidater i enmannskretser. Denne valgreformen transformerte norsk politikk på kort og lang sikt.

Bakgrunnen for det historiske vedtaket var som følger: Etter at unionen med Sverige ble oppløst, innførte Norge et valgsystem hvor kandidatene trengte et flertall av stemmene for å bli valgt (etter opptil to valgomganger). Systemet favoriserte Venstre og Høyre på bekostning av Arbeiderpartiet; særlig etter at allmenn stemmerett ble vedtatt i 1913. Arbeiderpartiet fikk ved 1918-valget 31% av stemmene, men bare 14% av setene i Stortinget.

Hvorfor stemte stortingsrepresentanter fra Venstre og Høyre for å bytte ut en valgordning som kom dem selv til gode? Stein Rokkan, pioner innenfor norsk valgforskning, lanserte i 1970 følgende hypotese: Representanter fra de borgerlige partiene fryktet at de på sikt ville tape under den gjeldende valgordning etterhvert som Arbeiderpartiet vokste seg stadig sterkere. De stemte derfor for proporsjonal representasjon som et defensivt trekk.

Moden for revisjon

Rokkans ideer har hatt stor gjennomslagskraft og blir ofte nevnt som forklaring på hvorfor mange vest-europeisk land innførte proporsjonal representasjon på starten av 1900-tallet. I en nylig publisert studie, argumenterer vi for at Rokkans forklaringsmodell, hvor de politiske partiene betraktes som enhetlige aktører, er moden for revisjon.

I vår analyse av voteringene i Stortinget fra 1919 fant vi betydelig uenighet innad i de borgerlige partiene. Vi dokumenterte to klare mønstre i data:

  • Borgerlige representanter som i 1918 var nær ved å tape til den sosialistiske motkandidaten var mer tilbøyelige til å stemme for proporsjonal representasjon.
  • Partieliten, som ville få økt sin makt under den nye valgordningen, var mer tilbøyelig til å stemme for proporsjonal representasjon enn mindre sentrale stortingspolitikere.

Sammen med stemmer fra representanter fra Arbeiderpartiet, sikret disse representantene det nødvendige to tredjedels flertall (92 mot 34 stemmer) som var nødvendig for å endre grunnloven.

Den nye valgordningen bidro til å bygge sterke politiske partier.

Vi fant at partidisiplinen, igjen målt med stemmegiving i Stortinget, økte umiddelbart etter at den nye valgordningen ble vedtatt. Antagelig var dette en konsekvens av at partielitene fikk økt sin makt over nominasjonsprosessen og kostnadene ved å avvike fra «partilinja» økte.

Langt på vei fikk Stortingsrepresentanten Otterlei (Venstre) rett i sin bekymring, uttrykt på Stortingets talerstol in 1919, om at den foreslåtte valgordningen: «vil gjera partistyret eller nominasjonsforsamlingi praktisk tala allmektig».

Mindre partier

Proporsjonal representasjon gjør det mulig for mindre parti å etablere seg på den politiske arena. Rett etter at proporsjonal representasjon ble innført i Norge ble Bondepartiet (Senterpartiet) formelt etablert. Senere har KrF, SV, FrP, og Rødt kommet til.

I forbindelse med det kommende kommunevalget ser Miljøpartiet De Grønne ut til å befeste sin posisjon i det moderne politiske landskapet.

Folkeaksjonen Nei til mer bompenger får også mye oppmerksomhet. Det er tvilsomt om dette ensakspartiet vil overleve på sikt. Norsk politikk domineres av et sett av partier med lange røtter og sterk partidisiplin. I høy grad kan det tilskrives et vedtak fra November 1919.

Referanser:

  • Cox, G.W., J. H. Fiva and D. M. Smith (2019): 'Parties, Legislators, and the Origins of Proportional Representation' Comparative Political Studies, 52, 102–133.
  • Rokkan, Stein. 1970. Citizens, Elections, Parties: Approaches to the Comparative Study of the Process of Development. Oslo: Universitetsforlaget.

Artikkelen ble først publisert som kronikk på DN.no 30.08.2019.

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på