For innovasjon og oppstartsbedrifter er formuesskatten en tragisk, særnorsk feilprioritering. Et Spotify her ville krevet milliardbeløp i årlig formuesskatt.

Ulikt Sverige har Norge ingen enhjørninger, bedrifter verdt mer enn én milliard dollar ved børsintroduksjon. Skattereglene forklarer delvis hvorfor.

I forslaget til statsbudsjett for 2020 heves grensen for en noe lempeligere opsjonsbeskatning, men kun ved omsetning inntil 16 millioner kroner.

Reglene for fradrag til forskning blir også gjort litt romsligere, men bare for FoU-kostnader inntil 50 millioner kroner.

Det er en skattepolitikk uten format.

Formuesskatten er tydeligere forklaring på hvorfor Norge er uten enhjørninger. Børsnoteringen av Spotify ga en verdi på rundt 200 milliarder kroner. Det kunne gitt norske eiere en samlet formuesskatt på mer enn 1,3 milliarder kroner årlig – et ødeleggende beløp.

De politikere og økonomer som forsvarer formuesskatten, bekjemper den type megasuksesser i Norge. Det fenomenalt vellykkede Spotify bidro til å øke svensk ulikhet. Skulle den eierskapsmakten som skapte Spotify vært likelig fordelt, ville Sverige aldri hatt et Spotify.

Formuesskatten svekker bedrifter med norske eiere med baklengs, omvendt diskriminering. Den rammer bare bedrifter med norske eiere. Utenlandske aksjonærer i norske bedrifter betaler ikke formuesskatt. Det gjør kun norske eiere. At formuesskatt straffer eiere i eget land, men ikke utenlandske, bidrar til å forklare at andre land i en stadig mer internasjonal verden har avskaffet den.

Formelt er eieren den formuesskattepliktige, reelt virksomheten. Det er fra bedriften eierne, de norske, kan få midler til å betale formuesskatten.
Formuesskatten er mer belastende for selskapet enn satsen på 0,85 prosent isolert skulle tilsi (0,64 prosent for aksjer). Må aksjonæren ta ut utbytte, påløper utbytteskatt med 31,68 prosent. Hvis selskapet mangler midler til å betale utbytte, kan det tvinges til å realisere gevinster for å finansiere aksjonærens formuesskatt. Da påløper ytterligere 22 prosent i selskapsskatt. Totalt kan én krone i formuesskatt for aksjonæren gi 1,87 kroner samlet skattebelastning for selskap og aksjonær sett under ett.

En mye omtalt masteroppgave fra NHH hevdet at formuesskatten ikke tapper bedriftene for kapital. Den misvisende konklusjonen skyldtes at man uryddig definerte tapping som det å ta ut mer enn overskuddet. At formuesskatten svekker bedriftens kapital kan forklare hvorfor en svensk sammenlignende empirisk undersøkelse av formuesskatten konkluderte med at den hemmer økonomisk vekst.

En del bedrifter kan ikke betale utbytte grunnet avtaler med kreditorene, behov for å bygge opp drift, hensynet til ansatte og annet. Har ikke norske aksjonærer andre midler, må de selge seg ned. Formuesskatten kan følgelig forrykke forholdet mellom utenlandske og norske eiere. Ingen ansvarlig norsk politiker kan ønske dette.

Amazon og Apple gikk i en rekke år med underskudd for å vinne markedsandeler og betalte ikke utbytte. Likevel var børskursene høye. Denne forretningsmodell er typisk for mange vellykte teknologibedrifter, men umulig i Norge.

Eiere av suksessrike oppstartsbedrifter med høye børskurser ender i en tvangssalgssituasjon hvis selskapet ikke kan betale utbytte.

En del virksomhet må ha tilgang til risikokapital for å vokse, typisk innovasjons- og kunnskapsbedrifter. Finansinstitusjoner kan gi lån mot sikkerhet, men ikke mot risiko og forventninger. De skattemessige verdier og formuesskatten øker vesentlig hvis et selskap børsnoteres. Ved Oslo Børs er «rabatten» ved ikke å være børsnotert anslått til 68 prosent.

Utvalg under Finansdepartementet har ment løsningen på forskjellsbehandlingen er å verdsette unoterte selskaper til markedsverdi. Løsninger er ikke bare praktisk nærmest umulig å gjennomføre, men et stort skritt i gal retning. Formuesskatten ville øke og fungere enda mer fiendtlig overfor vekstbedrifter med norske eiere.

De negative virkninger av formuesskatten for bedrifter, innovasjon og arbeidsplasser oversees når den gjøres til en likhetsdebatt. For Norge anslo Finansdepartementet i 2017 ginikoeffisienten, det internasjonalt mest anerkjente likhetsmål, til 0,263 som avspeiler en veldig høy grad av likhet. Hele formuesskatten bidro til å redusere ginikoeffisienten med så lite som 0,004 enheter. Norge gjør det internasjonalt godt på likhet, men dårlig på innovasjon og store nye virksomheter.

Den norske ulikhetsdebatten er av enkelte tatt så langt at absolutt likhet kan se ut til å være målet. Synspunktet er absurd: Da må all næringsvirksomhet være offentlig og private bedrifter forbudt. Siden bolig er en vesentlig del av privat formue, måtte vi alle bo i lik type leilighet på samme adresse.

Referanse

Debattinnlegget ble først publisert på DN.no 31.10.19.

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på