Store omstillinger venter oss enten vi bygger ned oljesektoren raskt eller over mange tiår.
Klimakrisen har fått et nytt grelt ansikt gjennom de massive skogbrannene i Australia de siste ukene. Økt karbonutslipp har ført til en varmere klode. Det har igjen gitt mer ustabilt vær, med hyppigere oversvømmelser eller, i Australias tilfelle, tørke. Dette gir store menneskelige, materielle og økonomiske konsekvenser.
Det beste for vår klode er utvilsom å kutte utslippene av klimagasser, for å hindre ytterligere global oppvarming.
Som andre land har Norge et ansvar for å få redusert karbonavtrykket av vår virksomhet, petroleumsnæringen inkludert. Det var derfor en god nyhet som kom mandag, nemlig at Equinor skal kutte utslippene med 40 prosent innen 2030, målt mot 2005. I 2050 skal norsk oljeproduksjon være utslippsfri. Dette kommer samtidig med at forurensning er blitt dyrere, ved at den norske CO₂-avgiften har økt og ved at EU-landene har stammet inn kvotesystemet og dermed økt kvoteprisen kraftig.
Det tyder på at klimapolitikken virker, og at økt skatt/avgift som gjenspeiler kostnadene til samfunnet kan være et godt virkemiddel.
Ikke alle syns dette er nok. For selv om Norge fremstår som et land som tar på alvor klimautfordringene, er det ikke til å komme unna at vi er en viktig eksportør av olje og gass. Norsk, eksportert olje og gass bidrar derfor til globale forbrenningsutslipp der hvor oljen og gassen brukes. Løsningen, mener enkelte, er derfor å raskt fase ut produksjonen av norsk olje og gass. Andre igjen mener vi skal produsere til siste dråpe.
Uansett posisjon vil en rask nedbygging av olje- og gassektoren i Norge ha noen økonomiske konsekvenser som må diskuteres. Det er særlig tre momenter jeg skulle sett var håndtert bedre i den politisk debatten i dag.
For det første har oljeaktiviteten i Norge bidratt til betydelig ringvirkninger til andre tilstøtende næringer. I et arbeid jeg har nylig publisert i European Economic Review sammen med Leif Anders Thorsrud (BI) og Ragnar Torvik (NTNU), viser vi at oljeboomen har vært med på å drive opp både vekst og produktivitet i tradisjonell, konkurranseutsatt industri i Norge. Mer av industrien er blitt knyttet opp mot den svært lønnsomme og teknologisk avanserte petroleumsnæringen, mens den uproduktive delen av industrien har vi for lengst mistet. Dette har bidratt til positive ringvirkninger til hele fastlandsøkonomien.
Bortfall av oljen vil derfor også påvirke resten av økonomien negativt. Hvor mye er vanskelig å si, men opplagt mye mer enn ved en mer gradvis utfasing av oljeaktiviteten.
For det andre vil rask utfasing av olje ramme statens overskudd, ved at utgiftene øker – økt arbeidsledighet – mens det vil bli et bortfall av skatteinntekter. Dette vil isolert sett føre til et behov for å øke oljepengebruken, det vil si overførselen fra Oljefondet til statens pengebruk, i hvert fall på kort sikt. Den norske stat er allerede veldig oljeavhengig, og offentlige utgifter utgjør en stor andel av økonomien. Oljepengebruken har økt kraftig i mange år. Det å skulle bruke mer oljepenger for å omstille vekk fra oljen, vil bety at man spiser av Oljefondet. Vil politikerne være villig til å prioritere noe vekk for å unngå det?
For det tredje er det er slik at verden trenger energi, og etterspørselen vil fortsatt øke fremover. Forhåpentlig vil fornybar energi, som vind og sol, ta opp en stadig større andel av energiforbruket. Det er imidlertid fortsatt et godt stykke igjen til verden er selvforsynt, og det er også store utfordringer ved å lagre fornybar energi. På kalde vindstille dager vil man for eksempel være avhengig av olje og kull til energiforsyning, noe man diskuterer i Tyskland.
Rask utfasing av olje i Norge kan derfor bidra til at kull må fases opp igjen. Trolig vil det føre til større globale utslipp, samtidig som det betyr tapte inntekter for Norge dersom vi kutter før vi måtte.
Norge står foran store tilpasninger uansett om oljen skal fases ut raskt eller i løpet av de neste tiårene. Vi har vært vant til å ha store inntekter og et handlingsrom i offentlig politikk som andre land bare kan drømme om.
Samtidig står vi, som alle andre land, overfor store utfordringer på grunn av klimaendringene. Vi må gjøre det vi kan for å bidra til å bremse den globale oppvarmingen.
Men utfordringen vi står ovenfor krever også forståelse for Norges særskilte rolle som et råvarerikt land, i en global verden. Økonomer kan bidra med å foreslå kostnadseffektive forslag. Men det hviler et særskilt ansvar på politikerne i Norge denne gangen. De må bidra til å belyse alle sider av realitetene, uten for mye bruk av polemikk. Det gleder enten man vil kutte all oljeproduksjon nå eller produsere til siste dråpe.
Referanse
Artikkelen ble først publisert som et debattinnlegg i DN.no 08.01.20.