Norsk politikk må tilpasses en ny økonomisk virkelighet – en virkelighet der vi ikke bare kan satse på flaks, men hvor politikerne må prioritere og ta vanskelige valg.
Det er en urovekkende stemning i verdensøkonomien: verdens nest største økonomi har vært totalt nedstengt i godt over en måned på grunn av et svært smittsomt virus. Et delvis lammet Asia er isolert fra Kina, og som en følge av det etterspørres det mindre råvarer, blant annet olje og gass. En mulig pandemi rammer allerede internasjonal handel og sender nå både råvarepriser og internasjonale børser nedover i frykt.
På den andre siden av kloden er det et lite land langt her oppe i nord som har vokst seg stort og rikt på olje og gass. Et land som så langt har investert over halvparten av det som trolig finnes av norske petroleumsreserver i utenlandske aksjer og obligasjoner, til en verdi av 10.000 milliarder norske kroner. Og som i de siste 20 årene har tjent store summer på at Kina og andre asiatiske land har etterspurt så mye råvarer at oljeprisene mer enn tredoblet seg i tiåret før finanskrisen i 2008. Et land som før oljenedturen i 2014 opplevde vekstrater i snitt på 0,5 prosentpoeng mer enn andre europeiske land, i nesten 20 år.
Største omstilling på lang tid
Nå står Norge foran sin største omstilling på lang tid. Enten vi liker det eller ei, vil vi få stadig mindre inntekter fra olje og gassektoren i tiårene fremover. Den næringen vi bygget opp og som har gitt så store ringvirkninger til fastlandsøkonomien, vil bli gradvis mindre viktig i norsk økonomi.
Å erstatte en så lønnsom næring vil bli svært krevende for alle deler av norsk økonomi.
Frykt
Legger vi til en ny, global handelsbasert nedtur drevet av (frykt for) pandemi på toppen av dette, vil norsk økonomi bli hardt rammet. Ikke bare fordi vi påvirkes av global etterspørsel på alle områder, men også fordi en nedtur for verdensøkonomien sender børskursene nedover og gir lavere avkastning på Oljefondet. Det betyr mindre inntekter i statskassen og styrket krav om budsjettdisiplin.
Jeg frykter derfor at det verste ligger foran oss, ikke bak oss, slik sentralbanksjef Øystein Olsen retorisk stilte spørsmål om i sin årstale nylig.
Den norske flaksen
Så langt har imidlertid norsk økonomi klart seg bra, men vi har også hatt flaks. Under både finanskrisen i 2008 og oljenedturen i 2014 ble de negative virkningene på norsk økonomi dempet av en motsyklisk penge- og finanspolitikk. Figuren illustrerer dette. Den viser hvordan sysselsettingen i industrien falt kraftig i begge nedturene, mens offentlig sysselsetting kunne øke. Det siste var en villet politikk.
Flaks for oss var det imidlertid at Oljefondet ikke falt mer i verdi og dermed muliggjorde dette. Raskt økende oljepriser og/eller en svakere krone bidro til det.
I neste nedtur vil vi være mer utsatt og ha mindre handlingsrom i budsjettpolitikken. I tillegg vil sentralbankene møte en ny utfordring dersom den handelsbaserte nedturen kommer i form av redusert aktivitet og økt inflasjon. En slik nedtur vil raskt sende aktivitetsnivået ned, men inflasjonen opp. Det vil bli krevende for sentralbanken, som da ikke umiddelbart kan redusere rentene, slik den har gjort før.
Fortsatt henger nok mange politikere igjen i virkeligheten av at Norge er annerledeslandet med rikelig med tilgang på ressurser til å finansiere våre budsjetter og dempe nedturene. Den kraftige veksten i Oljefondet har på en måte åpnet opp en slik offensiv retorikk. Hvem vil vel gå til valg på å stramme inn hvis man ikke må?
Enkelte argumentere nå også for at vi skal bruke Oljefondet til å omstille oss vekk fra oljen. Det blir virkelig å snu omstillingen på hodet.
Konsekvensen av manglende prioritering er alvorlig. Utgiftene har vokst for hvert år. Ser man på statsbudsjettets reelle, underliggende utgiftsvekst, har det ikke vært et eneste kutt etter at vi fikk handlingsregelen i 2001. Sist vi kuttet var i 1994–1995. Så ligger også Norge helt i toppen i offentlig pengebruk, målt på alle mulige måter. Og fremover vil utgiftene bare øke: Eldrebølgen bidrar til det.
Om ett år står en ny valgkamp foran oss, men virkeligheten er en helt annen enn ved forrige runde. Det norsk økonomi nå trenger er ikke mer av alt, men at politikerne våger å velge bort.
Retorikken burde derfor tilpasses denne nye virkeligheten. Akkurat som norsk økonomi gradvis også tilpasser seg den. Vi kan rett og slett ikke lenger få mer av alt.