Staten bør tvinge bankene til å kryssjekke lånesøknader mot et register der folk kan reservere seg mot forbruksgjeld. Det kan hindre BankID-svindel og bremse impulslån.
En mulighet for å reservere seg mot forbrukslån vil håndtere to av utfordringene med dagens bankpraksis. Som min kollega sa: «Dersom noen søker om et forbrukslån i mitt navn, kan du være sikker på at det er et svindelforsøk.»
Forbrukslån har gått fra å være et lite omtalt finansielt instrument til å bli gjenstand for dyp bekymring i Norge. Lånevolumet har økt radikalt, og statistikken tyder på at stadig flere får gjeldsproblemer.
Og slapt bankhåndverk har gjort forbrukslån attraktivt for identitetstyver og kilde til økonomisk ruin for svindelofre.
Hvordan skal disse problemene håndteres?
En umiddelbar impuls kan være at her kreves strengere regulering. Dette er retningen myndighetene går når de innfører gjeldsregister og krav om hvordan bankene skal vurdere søkeres betjeningsevne.
Selv har jeg begrenset tillit til disse tiltakene, fordi problemene i markedet primært handler om dårlige incentiver hos bankene, ikke manglende informasjon. Derfor virker det mer fornuftig å svekke kreditorvernet slik at bankene tar større tap når kundene ikke betaler tilbake. Så kan vi la bankene selv vurdere hvordan de skal benytte informasjon til å redusere egen kredittrisiko.
Men kredittvekst, kreditorvern og regulering er unektelig et vrient tema. Gjeld er jo et fabelaktig finansielt instrument som tillater mennesker å investere og forbruke når det er best for dem, istedenfor når de har tilgang til oppsparte midler. At staten skal inn og hindre enkeltpersoner i å selv vurdere egne finanser, er problematisk.
Å svekke kreditorvernet, slik jeg foreslår, er også problematisk. Man skulle jo tro det var et greit premiss at låntager må betale tilbake alt uansett, så får folk heller avstå fra å låne om dette premisset synes urimelig.
Det er imidlertid grunn til å betvile om lånesøkere alltid er i stand til å treffe lånebeslutninger på en måte som gagner dem selv.
For det første tilsier forskningen om sparing at noen sliter med selvkontroll. Mer presist, det kan virke som enkelte verdsetter sitt eget velvære i ulike perioder på en asymmetrisk måte. Nytte i dag settes spesielt høyt i forhold til i morgen, mens nytten i morgen ikke vektes særlig høyt i forhold til overmorgen. Da blir det fristende å forbruke mye i dag med en plan om å spare det inn i morgen. Men når morgendagen kommer, er man tilbake til start, og det er igjen fristende å forbruke høyt for å spare i fremtiden.
Er så dette et rasjonale for å regulere forbrukslån?
Tja. For individer med slike egenskaper, er det egentlig best om de kan skrive en kontrakt med sitt fremtidige jeg om ikke å låne penger. Den type kontrakt er selvsagt et helt abstrakt begrep. Regulering som begrenser hvor mye man kan låne, er mer realistisk og vil komme et stykke på vei. Men den tar oss ikke hele veien, og den blir grovkornet.
Et bedre virkemiddel vil være om staten tilbyr en bindingsmekanisme som hindrer en selv i å låne penger i fremtiden.
Den andre grunnen til å betvile låntageres vurderingsevne er ID-svindel. Hvis jeg kikker over skulderen til kona mi en dag hun logger inn på nettbanken, stjeler hennes bank-id og senere låner en million kroner i hennes navn, står hun med dagens finansavtalelov og rettspraksis ansvarlig for hele lånet etterpå. Dette er et lån som det er vanskelig for kona mi å vurdere om hun vil ha når banken gir det.
Rasjonelle mennesker som ser de kan bli utsatt for ID-svindel, vil derfor etterspørre mekanismer som hindrer andre i å låne penger i deres navn.
Dette motiverer en reservasjonsrett mot forbruksgjeld. Istedenfor kun å gi bankene et gjeldsregister, kan staten tvinge bankene til å kryssjekke mot et register der folk har reservert seg mot forbruksgjeld.
Et slikt register må være et frivillig tilbud, litt som dagens register mot telefonsalg. Like selvsagt må det være mulig å melde seg ut etterpå hvis lånebehov skulle oppstå.
Utmeldingen må komme med forsinkelse og omfattende identifikasjonsprosedyre. Prosedyrens kostnad dekkes av kunden. Forsinkelsen og kostnaden vil betjene problemet med selvkontroll – hvis problemet ditt er at du har impulskontroll, er det lite attraktivt å søke om et lån som kommer om to uker og koster noe i dag. Identifikasjonsprosedyren vil hindre identitetstyver.
Ideelt sett ville bankene selv tilbudt bindingsmekanismer som forenkler selvkontroll og identifikasjonsprosedyrer som hindrer ID-svindel. Men så lenge det ikke finnes finansielle incentiver til å gjøre noen av delene, vil det ikke skje. Derfor trengs en reservasjonsrett mot forbrukslån.