Publikumssvikt i offentlig finansierte teaterhus er reell. Teatrets fremtidige rolle i samfunnet kan ikke besluttes i en kulturpolitisk scenekunststrategi. Det er en rolle som må spilles i praksis – og verdsettes av samfunnet, skriver professor Anne-Britt Gran.

Det er ikke krise i norsk teater, fordi de fleste norske teatre har betydelig offentlig støtte som muliggjør teaterproduksjon og sterkt subsidierte billetter. Men det har vært publikumssvikt i perioden 1970–2000, og svikten er til stede også utover 2000-tallet.

Den har derimot blitt noe vanskeligere å få øye på fordi tallene også har inneholdt en rekke utenom-kunstneriske aktiviteter som omvisninger, arrangementer og liknende. Statistisk sentralbyrå (SSB) beklaget dette i Klassekampen 14. februar og anslår at aktivitetene utgjør rundt ti prosent av samlet besøkstall.

I Kulturdepartementet har man lenge arbeidet med en ny scenekunststrategi. Denne må basere seg på faktiske forhold: Publikumssvikt i offentlig finansierte teaterhus er reelt.

Norsk teater- og orkesterforening (NTO) er ikke enig i at det har vært markedssvikt, noe som kommer til uttrykk i Klassekampen 15. februar. Det argumenteres ikke mot meg med nasjonale tall som viser noe annet. I stedet hevder direktør Morten Gjelten at jeg, med å snakke om «markedssvikt», fullstendig overser «teatrets samfunnsoppdrag som utover å nå et størst mulig publikum handler om kvalitet, representasjon og rollen som ytringsfrihetsaktør».

Nei, jeg overser ikke teatrets samfunnsoppdrag, jeg er snarere dypt bekymret for det, blant annet fordi det ikke er i teatrene de daglige ytringsfrihetskampene står, men på digitale plattformer. Ingen fra teatrene sitter i den nye ytringsfrihetskommisjonen på 18 medlemmer.

Diskusjonen er av kulturpolitisk karakter: Vi har offentlig kulturstøtte på områder der det er markedssvikt – også kalt publikumssvikt. I offentlig støttede teatre handler publikumsoppslutning ikke minst om kulturpolitisk legitimitet. Skal det offentlige bruke betydelige summer på teatrene, må teatrene også brukes av publikum som bryr seg om hva som skjer på scenen.

Derfor er publikumssvikt og oppblåst statistikk høyst relevant for en diskusjon om teatrets rolle, og for en ny scenekunststrategi som ikke bør basere seg på optimistiske fremstillinger av publikumsgrunnlaget i teatrene.

Svikten omtales i boken «Teaterbransjen» (2019), før SSBs korrigering av besøkstallet.

Jeg gjør her et nytt forsøk som inkluderer korrigeringen. Alle tallene under er basert på SSBs kulturstatistikk, og kun teatre er inkludert – ikke opera- og ballett/danseinstitusjoner:

  • I 1972 hadde ni teatre en publikumsoppslutning på 1,2 millioner. Det utgjorde da 32 prosent av befolkningen på 3,9 millioner.
  • I 2000 hadde 20 teatre en publikumsoppslutning på 1,3 millioner. Det utgjorde 30 prosent av befolkningen på 4,5 millioner. Setekapasiteten økte sterkt i denne perioden, så muligheten for å nå en mye større andel av befolkningen var til stede.
  • I 2017 hadde 26 teatre en publikumsoppslutning på 1,4 millioner tilskuere – noe som utgjorde 27,5 prosent av befolkningen på 5,2 millioner (korrigert for SSBs 10 prosent med utenom-kunstneriske aktiviteter). Setekapasiteten har økt med nye relativt små teatre, men også med nye og større teaterbygg til flere teater- og konserthus.

Besøket fra forestillinger i regi av Den Kulturelle Skolesekken (DKS) er også inkludert i 2017-tallene, og dette besøket er selvsagt viktig og skal telles, men det sier ingenting om interessen for teater – selve publikumsgrunnlaget. DKS-besøket var i 2017 på 175.760 tilskuere.

Det ordinære teaterbesøket var på 1,2 millioner tilskuere i 2017 – samme tall som i 1972 – og utgjorde 23 prosent av befolkningen.

Jeg foreslår at SSB begynner å måle teaterbesøk i forhold til befolkningsveksten i kulturstatistikken, og at setekapasiteten også tas i betraktning. Publikumssvikten betyr at det er betydelig ledig setekapasitet i de 26 teatrene. På landsbasis er dette en uutnyttet ressurs, som det har kostet penger å bygge og som nå må vedlikeholdes og driftes.

Den nye strategien bør derfor lansere helt konkrete løsninger på utfordringen. Det finnes for eksempel både frie kompanier og private produksjonsselskap som trenger spillesteder.

Teatrene har fått nye substitutter når det gjelder folks oppmerksomhet og tidsbruk: Publikum har med internett fått uendelige underholdningstilbud som alternativ til å gå på teater. Substitutter er vanskelig å konkurrere mot, for man er i utgangspunktet valgt bort. Den yngre delen av befolkningen benytter stadig større del av fritiden sin på skjerm, og det gjenstår å se om deres digitale kulturforbruk vil konverteres til fysisk arenabesøk når de blir eldre.

Jeg hører teaterfolk si at med digitaliseringen blir teatret enda viktigere, fordi det er en møteplass mellom levende mennesker. Argumentet i seg selv trekker dessverre ingen til teatret, det kan kun en opplevd verdsetting av levende teatermøter gjøre.

Scenekunststrategien må forholde seg til publikumssvikten i de offentlig finansierte teatrene, og til en fysisk infrastruktur med betydelig overkapasitet. Den må også ta stilling til den store substitueringstrusselen.

Teatrets rolle i samfunnet kan ikke besluttes i en kulturpolitisk scenekunststrategi. Det er en rolle som må spilles i praksis – og verdsettes av nettopp samfunnet.

Referanse

Kronikken ble først pubisert i Klassekampen 25.02.20.

Kommentarer

Du kan også se alle nyheter her.
BI Business Review

Nyhetsbrev

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!

Meld på